Hei hei!

Jeg har enten ikke hatt muligheten til å være på nett over lengre tid, eller jeg måtte ha betalt en halv million for 15 minutt, eller det har vært så tregt at det har vært til og få murru av. Sistnevnte er forsåvidt det jeg opplever i nuet, men hva gjør jeg ikke for å oppdatere dere der hjemme!? :) Tålmodigheten settes på prøve vel og merke..

Men ja, hvor skal jeg begynne? Kanskje jeg skal begynne med dagene våre i Byron Bay...

Vi ankom Byron Bay, overlykkelige over å komme tilbake til sivilisasjonen og ikke minst noe renere omstendigheter. Men, med flaksen vår så var jo været ikke helt på vår side. Vi hadde jo faktisk litt sol den første dagen og dristet oss på stranden, men det blåste så fryktelig at vi faktisk frøs. Så vi opplevde heller litt av hva Byron hadde å tilby, noe som egentlig ikke var så mye. Men det var en utrolig koselig liten plass, med mange spennende butikker og spisesteder. Vi tok utnytte av folka som stod med smaksprøver rundt om i gatene og fikk faktisk en liten lunsj ut av det hele. Helt kurant med gratis mat.
Vi stakk også på kino første kvelden vi var der og så American Pie Reunion, en film jeg må si at jeg likte svært så godt! Fikk meg noen gode latterbrølere gjennom filmen. Og etter dette bestemte vi oss for å teste ut Byron Bay sitt uteliv.
Nå vil jeg tro at vi var i aldersgruppen 23-50 år når det gjelder det å være på byen i Byron, og da spesielt på klubben Cheeky Monkeys. Kjære vakre vene, for en plass.
En av kveldene der så fløy servitrisene rundt toppløse, og hadde dekorert seg med sitt flagg i kroppsmaling over brystene. Nytt konsept på Kolonialen, kanskje?

Vi tok oss også en skikkelig utelivsrunde og sjekket ut flere av utestedene. Jeg må nok si at Woody's Surf Shack falt mest i smak hos meg, selv om det var en haug merkelige folk der også. Cassandra fikk også lokket på seg en liten, merkelig New Yorker på Cocomangas som er en av nattklubbene der. Skikkelig intens og slitsom fyr som til slutt vart dritfornærma på Cassandra fordi hun løp fra ham til slutt. 
Vi traff utrolig mange kule folk, bare synd man ikke husker navnet på dem eller hadde vett nok til å be om noen form for kontaktinformasjon... Husker derimot to brasilianske fyrer vi traff på gata og stod og skravlet med i godt over en time der jeg også fikk mobilnummer. Sånt som sikkert kommer godt med en gang i fremtiden!

Mens vi var i Byron tok vi oss også en dagstur til en liten plass ved navn Nimbin. Skikkelig frigjort plass for å si det mildt. Her kunne man kjøpe seg en joint til to dollar i en av butikkene, og de grodde til og med marijuanaplanter der. Folka som jobba i fler av butikkene løp like så greit på bakrommet for og ta seg et drag av jointen sin, mens noen like så greit kjøpte over disk i sin egen sjappe. Vi ble også fortalt av en aboriginerdame at det så ut som om vi trengte en cookie. Og ikke en helt vanlig chocolatechip cookie for og si det slik.... Men vi måtte nok bare stå over tilbudet, selv om det var svært så generøst. 
Jeg likte plassen ganske så godt, men tror nok det rett og slett gjorde seg med en dagstur og ikke over flere dager.

Etter Byron dro vi videre til Coolangatta, som også er min favorittplass hittil. En utrolig chill plass og vi bodde på et supert hostel med tidenes kuleste eier. Skal dere til Coolangatta, så anbefaler jeg sterkt Coolangatta Sands Hostel! Ligger tett ved stranda, som er en av Australias beste surfestrender, og de arrangerer Quiksilvers ProSurf konkurranse der, synd konkurransen var i månedsskiftet februar/mars. Eieren på hostellet kom stadig vekk og slo av en prat, beskyldte oss for og ta med oss regnværet og han lagde til og med kake til oss beboere! Forelsket meg nesten litt...
Det er ikke akkurat noen partyplass, men er jo noen puber og nattklubber rundt omkring. Men vi tok det rolig. Tenkte oss ut og ta en øl, men endte opp på en lekeplass der vi holdt på å le oss ihjel da vi satt på en vippe, etterfulgt av en soft is til 30 cent på McDonalds. Helt greit! Folk måtte vel tro vi var helt utafor der vi holdt på og skrek.
Vi også filmen Hunger Games, og det er vel den første filmen jeg har sett på leeeenge der jeg har ønsket at filmen aldri ville ta slutt. Må nok få lest bøkene også nå, ja. Jeg tok også en etterlengtet piercing, nemlig tragus! Forbanna herk og ta den, men jeg er superfornøyd! Minne etter Coolangatta! Coolangatta in my heart lizm. 
Første dagen på hostellet entret vi også mannedoen i god tro på at det var toalett for begge kjønn. Men da det kom løpende en mann og sa at vi var på helt feil sted tenkte jeg meg om litt.. Så forøvrig også at det var merket ganske tydelig på døra at det var for menn da vi gikk ut igjen. Samma det vel, do er do. 

Også var det Surfers Paradise da.. her vi har tilbrakt de fem siste dagene. Og for og være ærlig, så liker jeg ikke denne plassen noe særlig. Den er som alle andre plasser liksom, men det er litt mer storby over den. Helt klart mye festing og ståk her, men vi har slått på oss bestemortendensen og vært rolige her også vi. 
Istedenfor å feste har vi slappet av på hostellet, hengt på stranden her, og ellers bare tråkket rundt og glodd. Stranden her er helt super, med tidenes mest sinnsyke bølger. Tror jeg har vært nære på å drukne sånn 10 ganger her. Vi har lekt oss med bodyboards i bølgene og hatt det helt supert. Også her har vi fått en dag med strålende sol, og vi fikk faktisk noe farge på skrottene våre også! Supah!
Vi har slappet totalt av, lest bøker, spist god mat.... Wok in a Box, we will miss you! 
Vi dristet oss også til en attraksjon her som er Haunted House. Har aldri vært så redd i mitt liv, og tror ikke vi kunne kommet oss fort nok ut fra den jævla bygningen! Det var skikkelig skummelt, og jeg holdt på å dø opptil flere ganger.
Cassandra har også hatt nær døden opplevelse... liker hun å tro da. Hun innbilte seg nemlig at hun så TO haier og skulle bli oppspist.  Og disse så hun på cirka 1,50 meters dyp, så det var sikkert skummelt. 
Apropos hai! Eller farlige ting i vannet.... på stranden ble det ropt ut at folk måtte komme seg ut av vannet og opp på grunna fordi det var skikkelig farlig i vannet. Jeg undrer fortsatt på hva det var for noe. Var sikkert "bare" undervannsstrømninger, men jeg liker å tro at det var hai. Det har vært en hel del haiangrep oppover kysten her den siste tiden, nemlig.  

Imorgen reiser vi inn til Brisbane. Blir i to dager før vi stikker til en plass som heter Toowoomba der vi skal WWOOFE litt. Det har nemlig gått med en hel del penger den siste tiden, det er egentlig helt sykt hvor fort de flyr. Vi har jo unnet oss en del mens vi har reist oppover her, men allikevel..... Så vi håper på å være hos denne familien i to uker før vi stikker videre oppover kysten! Man sparer utrolig mye på å WWOOFE i bare en uke også. Så nå flyr både pengene og tiden! Vi kan ikke helt skjønne hvor fort det faktisk har gått allerede og at vi alt har opplevd skikkelig mye. Nå har vi vært her i to måneder allerede, og skjønner ikke helt hvor tiden har blitt av. Men det er også godt at det går så fort, da vi gleder oss meget mycket til Thailand. 

Jeg er veldig glad for at jeg reiste ned hit. Australia er et flott land med veldig mange bra folk, men for og være ærlig tror jeg virkelig jeg overvurderte meg selv med de ni månede jeg liksom skulle være borte. Loffelivet er egentlig ikke noe for meg og jeg savner tilbake til de små simple ting jeg hadde i hverdagen hjemme i Norge. Med denne turen har jeg vokst litt mer og lært litt mer om meg selv, så jeg har jo fått en del del ut av turen bare på dét. Det er rart med det hvor mye man savner tilbake til lille, trygge Norge. Men jeg skal ikke klage i det hele tatt! Jeg har møtt noen folk og fått noen opplevelser jeg ikke ville byttet for noe her i verden bare på den lille tiden vi allerede har vært her, og vet at det blir noe mer iløpet av de to neste månedene også! Og tre måneder medregnet Thailand da..;)

Jeg har også bilder til dere, men de får jeg nesten ta i ett senere innlegg når jeg har bedre tilgang til nett! Jeg tester ikke tålmodigheten min ytterligere ved å vente i et århundre på å laste opp ett bilde. Men de kommer!:)

Inntil videre folkens! See ya! :)  

Ja, dere. Da skal vi pakke ned sekken igjen og komme oss tilbake til Byron Bay for noen dager. 

Vi har hatt én uke med strålende sol og varme. Og tror dere ikke det begynte og regne igår!? Solen titter såvidt fram, men jeg har ikke helt troa på at det blir sol idag. Men så lenge det ikke regner.... Allikevel, så er det typisk vår flaks. Jeg skal legge meg på stranda og bli liggende der uansett vær tenker jeg.
Òg!! Tror dere ikke dama her bakte brød igår også!? HUN BAKTE BRØD. IGÅR! Dagen før vi skulle reise! Én av grunnene til at vi tenkte at det var supert å reise hit var nettopp hjemmebakt brød. Hun kunne ikke gjort det før, nei. Jaja, vi får en god frokost da hvertfall.

Nå ser reisen vår slik ut: 
Byron Bay. Her tror vi at vi blir i to dager, vi skal rett og slett se an været litt. Vi er ganske lei av disse småplassene.
Coolangatta. Her har de jo masse tilbud over ting man kan gjøre, så vi får se hvor lenge vi blir her også.
Surfers Paradise. Ser an dager her også. Men vi har fått for oss at det er mye å se her også? Så da blir vi jo her litt også.
Beenleigh... apropos småplasser! Haha, neida. Men her skal vi på WWOOFING hos ei dame og sønnen hennes én ukes tid. 
Brisbane. Tar noen dager her og sjekker ut byen før vi stikker to timer innenlands på WWOOFING hos en familie.

Og etter dette får vi se hvor vi reiser videre!:) Det blir litt mere og gjøre oppover kysten her for oss hvertfall. Vi skal snorkle ved Great Barrier Reef og vi skal ta en sådan Fraser Island tur tenkte vi. Dette er det vi vet vi skal gjøre, mens andre ting tar vi litt på sparket mens vi reiser oppover. Kommer rett og slett an på hva pengeboka vår sier, men vi har spart en hel del på denne WWOOFINGEN vår, så jeg tror ikke det blir noe stort problem.

Vi gleder oss også svært til å reise til Thailand etter oppholdet her. Det er ikke akkurat noe luksusliv vi lever her for å si det mildt, så vi er mer enn klare for å leve i litt mer luksus når vi ankommer Thailand. Vi kommer til å reise inn til Pattaya og bli der store deler av oppholdet, ettersom vi har vært der før og egentlig bare vil slappe av etter å reise rundt. Samt et par dager i Bangkok før vi vender snuten hjem igjen. Da skal det shoppes, spises og stelles. Vi skal unne oss manikyr, pedikyr, frisørtime, massasje ++++ Og gjett om vi gleder oss til dét da, dere!

Nå vet jeg rett og slett ikke når vi får igjen internett, så inntil videre får dere ha det fint!:p 

Kan forøvrig slenge med et bilde av meg selv fra igår, da vi var en tur i Nightcap National Park:

I'M BRINGING SEXY BACK!!! Det er viktig å stramme stumpen når man er ute og går tur vet dere... ser riktignok ikke helt bra ut, men det får så være. 

Jeg tror nesten jeg må komme ut av skapet.....jeg har en bitteliten anelse om at det bor en typisk inngrodd Vinstravær i meg. Og jeg som alltid har vært redd for det!

Neida... men for og være ærlig så har hjemlengselen tatt litt tak i meg den siste tiden. Er vel mest grunnet i at vi befinner oss på en drittplass for tiden, og når jeg ikke trives så sammenligner jeg absolutt alt med hva jeg er vant til hjemme.. og da  blir det helt katastrofalt hvor mye jeg savner også.
Men er det for mye forlangt og forvente renslige omgivelser rundt seg!?

Vi har jo overlevd tiden her og skal jo klare én dag til. Men da skal jeg legge meg inn på hostel med glede også. Og jeg skal kjøpe meg sjokolade. Dette er faktisk den stusseligste påsken jeg har hatt noen gang!! Damen vi er hos spurte oss om påske liksom var noe big deal hjemme, og vi fortalte jo at vi spiser jo godt mat og får påskeegg med masse godis oppi, og det sa vi med et lite snev av "åh-det-er-så-synd-i-oss-som-ikke-får-påskeegg-i-år" med et lite håp om at kanskje vi fikk noe godt... men nei. Det eneste vi fikk var en dum bolle med tørka frukt inni idagtidlig!!! Og tror dere ikke damen hadde et stort sjokoladeegg inni kjøleskapet sitt som vi har glodd på nå og da gjennom dagen!? Som hun attpåtil SNEK med seg inn på rommet sitt. Makan til frekkhet.
Men jeg ønsker meg påskeegg tl jeg kommer hjem også jeg, og oppi det vil jeg ha:

• Toppris melkesjokolade, sånn stoooor plate.
• Kvikk Lunsj. 
• Smil!!! For guds skyld, en rull med Smil!
• Lutti krokodiller. Får vann i munnen bare av å tenke på dem.
• Sånne gode og myke rosa skumputer.
• Krokanrull.
• Anthon Berg sjokoladeegg. De som kun er ren sjokolade. omnomnomnom!
• Melkerull. Gjerne den vanlige OG sånn Melkebart.
• Røde fisker. Eller jordbærfisker..... vet ikke hva de heter jeg?

Notert? Flotters!!:)

Kjære som jeg savner den norske sjokoladen! Nedi her gomler jeg som oftest på Mars når jeg først spiser sjokolade. Og jeg har fått totalt dilla på rosiner med sjokolade på, elsker dem. Skal sende hjem ett tonn av dem, bare slik så jeg har. Har vi det i Norge forresten!? Om ikke må jeg kontakte Freia så de kan produsere det. Og det er én ting jeg kommer til å savne fra nedi her, og det er denne isen:


Må nok kontakte Nestlé når jeg kommer hjem også, ja. 

Nei dere. Det er rart hvor mye mer man setter pris på det man har hjemme når man er ute på farten, og det er liksom alle de små tingene du egentlig ikke tenker så mye over i hverdagen også. Det er riktignok bare noen måneder av livet mitt, men læll da! Jeg vet hvertfall at gleden blir stor når jeg kommer hjem igjen.
Og jeg gleder meg så mye til å se igjen alle sammen som jeg savner så fælt.

Jeg savner filmkvelder med Cathrine. Savner også fyllekulene våre, uansett hvor vondt vi har det dagen etter. Det er noe eget å våkne opp med en fyllesyk Cathrine. Jeg savner også nattmåltidene våre etter fyllekulene, der man tager vad man haver i kjøleskapet. Og når jeg kommer hjem igjen så har dusta flyttet til Oslo.......


Savner alle folka som sitter igjen på Vinstra... Savner også alle de trynene, som jeg satt og tenkte like før jeg reiste: skal bli godt og sleppe å se dem på en stund. Ja, jeg vet.... hyggelig. Hadde aldri trodd jeg skulle savne dem....
Og familien min selvfølgelig. Jeg savner til og med og få en klem av mamma, og jeg er ikke alltid like samarbeidsvillig med det å klemme andre mennesker. 
Alle vennene mine generelt er noe jeg savner sårt, men det er godt vi har Facebook! Har jo allerede neste tur på gang, nemlig roadtrip i Norge! Er det stygt å si at jeg gleder meg veldig til det??? 

Og ja.. Mor-far har kjøpt seg Lonely Planets Australia bok, så han er liksom med oss på tur han også da. Haha, søteste mor-far! Også leser jo han og mor-mor bloggen min nå og da, noe som er superhyggelig! Synes du kan skaffe deg Facebook du også nå, mor-mor. :) 

Vel. Jeg skal nok komme med enda et innlegg før vi forlater denne plassen og kanskje ikke får internettilgang på en stund igjen! *gisp*

See ya!!:) 
 

Ja, hei på dere igjen!

Siden sist har vi beveget oss oppover kysten og befinner oss for øyeblikket oppi fjellet, inni bushen ved Byron Bay! Før vi kom hit befant vi oss like ved Coffs Harbour. Og vi har egentlig ikke så veldig mye nytt å fortelle om.

Ved Coffs Harbour var vi hos ei tysk dame en ukes tid. Der vasket vi vinduene på huset, noe som viste seg og bli katastrofalt. Vi hadde glemt å vaske noen av dem, og hele verden braste sammen for dama vi var hos, og det var ikke måte på hvor lusne vi skulle være. Vi luket også ugress, og malte hele jævla huset. 
Jeg fikk litt splitta følelser overfor denne dama. Hun var veldig hyggelig, men hadde en ekstremt negativ holdning til mye. Livet hennes vart også forferdelig da paien hun lagde til middag en kveld ikke så helt ut som den skulle. Og hun hatet seg selv fordi hun hadde kjøpt med seg feil maling. 
Men vi overlevde da dette også! Og da vi skulle reise fikk vi høre at vi var de beste som hadde vært hos henne, og vi fikk til og med et kjede hver som hun hadde laget. Skulle egentlig bare mangle med alt vi gjorde, og hun sa ikke takk en eneste gang....
Og vi fikk oppleve vår aller første ordentlige bordbønn her! Dere vet slik man ser på film?? En venn av henne var på middagsbesøk, og vi satt rundt bordet. Jeg hadde allerede hivd på noe mat på tallerkenen min da dama spør mannen om han vil be.....også sitter vi der og holder hverandre i hendene. Jeg gløtter bort på Cassandra som sliter med å holde seg, noe som igjen gjør det vanskelig for meg og være seriøs... men vi kom oss helskinna gjennom dette også!

Og nå... nå er vi på en spesiell plass. Det er midt ute i en regnskog, men vi har hvertfall internett her(hallelujah!!). Her skal vi hovedsakelig gjøre noe hagearbeid. Dama vi er hos her er også veldig spesiell, men hun er jo ganske så koselig. Men fy flate for en plass hun bor på. Hagen er så og si gjennomgrodd, og huset!! Hellige banan! Jeg lurer virkelig på om australiere generelt ikke vet hva det vil si å vaske hus!? Det er spindelvev OVERALT, og det lukter helt forferdelig her. Så jeg savner virkelig norske, rene hjem. 
Det er også fullt av igler her, noe Cassandra fikk oppleve igår da det plutselig lå en feit igle og vrei seg på gulvet her. Den hadde sittet på ankelen hennes, og vi aner ikke hvor lenge. Man kjenner dem jo ikke på kroppen i det hele tatt. Så det var en hyggelig overraskelse for Cassandra.  

Ja, nei.. denne her ikke-eksisterende rensligheten til disse australienerne lurer jeg virkelig på. Omtrent alle vi har vært hos hittil har hatt det veldig rotete og urenslig hos seg. Spindelvev overalt, døde insekter i vinduskarmene, støv.... you name it. Jeg synes rett og slett det er ekkelt, og får virkelig et sårt savn etter hjemme. Og når vi er her, på ekle steder, og det attpåtil ikke er noe særlig god mat, da blir vi litt lei oss. Haha! 
Men..... man får bo og spise gratis, så man får bare takle en uke av gangen litt her og der.
Det er som man sier, borte bra, men hjemme best. Definitivt! 

Ja, dere.... her sitter jeg og følger med på hvor mange det er som titter innom denne bloggen og det er jo en hel liten del, noe jeg setter veldig pris på!:)
Men misforstå meg rett, er dere helt inkompetente på å kommentere?

Jeg legger merke til at entusiasmen bak bloggingen svekker litt når ingen noen gang kommenterer noe. Så da blir jeg bare sittende som et spørsmålstegn og glo og bare "........hva skal jeg skrive om nå da?"
Så nå rekker jeg ut en hånd til dere og ber dere om og være så vennlige til og gi noen tegn på at dere leser!

Er det noe dere vil lese mer eller mindre om?
Noe dere savner inne på bloggen?
Noe dere vil vite om?
Spørsmål?
Hva som helst!! Jeg setter pris på litt tilbakemeldinger ettersom det kan oppmuntre meg så jeg kan blogge litt ut ifra hva dere vil lese om. Jeg kommer jo fortsatt til å blogge i min stil og om det vi opplever her, men om det er noe som helst dere vil vite om så for guds skyld, skrik ut! 

Med det sagt kan jeg fortsette videre med siste nytt:
Igår kveld møtte vi på enda en edderkopp. Vi vet ikke hva det egentlig var for en edderkopp, annet enn at den var SVÆR. Den var rett og slett helt horribel og skremte livsdriten ut av oss begge to. Jeg skal få lagt ut bilde ved en senere anledning da jeg rett og slett er lat nå og ikke gidder å hente kameraet mitt.
Jeg prøvde å denge løs på den med en murstein, men den stakk av så nå sitter den sikkert og pønsker ut en fantastisk ondskapsfull plan for og hevne seg over mitt drapsforsøk.

Etter møtet med denne kom det også en kakerlakk. Ut av Cassandra sin sminkepung. Så alt i alt var det en fin avslutning på dagen. Cassandra satt så og si i fosterstilling og sa nærmest gråtkvalt "é vil hemmat åt Norge é....."
Men krypene skal ikke knekke oss. Vi møter nok fler av dem på denne turen, og edderkoppene blir sikkert bare større og større... eller giftigere og giftigere. Og vi har igjen Thailand der det også bor mange fantastiske insekter og kakerlakker som vi sikkert må støte på. 

Imorgen reiser vi videre oppover til Coffs Harbour, og det skal bli godt å komme seg til neste plass og se hva man kan gjøre for noe der. Begynner og bli ganske lei av Port Macquarie ettersom det ikke er en veldig stor plass og vi stort sett har sett det samme hver eneste dag i en uke. Så det skal bli moro og komme seg videre, selv om jeg tror jeg kommer til å savne folka vi er hos nå... Men må man så må man!:)

Da håper jeg på mer aktivitet blant mine lesere og gjerne litt tips om jeg kan gjøre bloggen bedre for dere eller om dere er fornøyde!

.....også bare sluttet folk plutselig å lese bloggen min igjen. Hvis det er slik det skal være så....!!!! Neida.

Det skjer like lite som sist. Vi er fortsatt på "ferie". Foruten idag da, da det er søndag selvfølgelig. Så idag har vi mikset sement og klippet ned bambus....
Det eneste nevneverdig som har skjedd er vel turen vi hadde igår, skikkelig familytrip! Og kameraet mitt........ dét hadde jeg glemt og skrudd av siden sist jeg brukte det så der var det ikke no strøm igjen selvfølgelig. Anyways, først kjørte vi til en liten foss der det også var en badedam. Ettersom vannet var iskaldt og jeg fikk for meg at alligatorer og resten av Australias farlige dyrepopulasjon levde oppi der holdt jeg meg på land. 



Etter det kjørte vi innom Coorabakh nasjonalpark. Der gikk vi opp på en platting så vi så over hele parken. Det var fint, men jeg vart kvalm pågrunn av høyden så jeg måtte se meg tilbake til bilen igjen.
Også kjørte vi til Big Nellie, ikke Nelly som jeg sikkert skrev i forrige innlegg. Her åt vi litt lunsj før far i huset skulle ha oss med opp på dette fjellet. Og det var ikke bare-bare. Utstyrt med helt vanlige klær og Puma sko var jeg ikke akkurat klar for en KLATREtur oppover fjellet. Kom vel så og si halvveis før jeg også fikk totalt angst og måtte se meg ned igjen. Det var høyt og bratt. 

Har pent måttet låne dette bildet fra Google. Men her ser dere hvertfall fjellet.

Da vi kom ned igjen fikk jeg høre at det visstnok var for drevne klatrere. Og Cassandra fløy rundt i flip flopper!
Egentlig hadde jeg dødsangst hele dagen ettersom veien vi kjørte på var VELDIG SMAL og utrolig ruglete og ellers utrygg å kjøre fort på. Og vi kjørte ikke akkurat i 30 km/t for og si det sånn. Men jeg sitter her, med livet i behold, så jeg skal ikke klage. Kom meg ganske hel ned igjen fra fjellet også.
Det eneste jeg har og utsette på denne turen var den jævla myggen. Jeg hater mygg heretter, de lar meg rett og slett ikke være i fred. Enda den eneste "godlukten" jeg får dusjet meg med for tiden er insektspray.... dere skal se lårene mine dere, eller kjenne på dem! Ruglete og ekle, føler meg skikkelig stygg rett og slett.

Og jeg har fått en fin brunfarge, noe som har resultert i en veldig hvit rumpe. Cassandra påpekte at det så ut som om jeg hadde på meg en hvit truse..... så i slutten av oppholdet skal jeg finne meg en nudiststrand. Eller jeg kan finne nudister i WWOOFING boka vår også. Hagearbeid in the nude hadde nok vært lekkert vil jeg tro.... Eller jeg kan kjøpe meg en stringbikini. Har hvertfall noen alternativer for å kurere hvit rumpe.

See ya later!

Næmmen, plutselig ligger jeg på 2. plass over toppbloggere i Nord-Fron!
Kælltåkkå luggumt au!

Jada, dere. De siste dagene har vi ikke gjort noenting egentlig.
Det eneste vi har gjort av arbeid har vært og fylle på med noe asfaltsand og sement for å lage en sti i hagen til dem som bor her. Ellers gjør vi akkurat som vi vil, som å gå til stranda som vi gjorde idag. Hadde endelig sol etter noen dager med regn og skyer! Da vart jeg så glad at jeg gjorde slik:

Så vi har rett og slett bare hengt på stranden i hele dag, og raset rundt i bølgene slik vi liker. Blir automatisk til barn igjen så fort det kommer store bølger mot meg. Folk må virkelig tro at jeg og Cassandra er helt utafor....

Imorgen skal vi ut på skikkelig familietur, vi skal nemlig på piknik til en plass som heter Big Nelly. Skal visst være kjempefint der, så gjenstår å se. 
Og tirsdagen forlater vi Port Macquarie til fordel for Coffs Harbour. Blir også veldig spennende, og siden damen vi skal være hos bor bare 10 minutter fra selve byen er det jo bare å hive seg på sykkelen og sykle til byen når vi har fri så vi kan oppleve hva Coffs har å by på.

Vi begynner også å nærme oss Queensland nå, og gleder oss veldig til å fortsette oppover. Vi har ikke funnet så my ut av hvilke turistaktiviteter vi skal ta oss til riktig enda, annet enn Fraser Island og selvfølgelig Great Barrier Reef når vi kommer dit. Whitsundays er visst noe vi må gjøre, men jeg som ikke tåler båt i det hele tatt tror nok jeg må stå over, noe som er litt trist siden det ser så fint ut der... Men får bare se på det som penger spart, så kan jeg finne på noe annet og gjøre. Som å besøke rom distilleriet i Bundaberg og kjøpe meg en flaske med Bundaberg rum...!

Ellers, intet nytt å oppdatere om akkurat nu. Så dere skal få et bilde til av meg og hvordan jeg føler tilværelsen min er for tiden:

Det gikk opp for meg at jeg faktisk ikke har skrevet noe særlig om hva det var vi drev med under oppholdet vårt i Honeycomb Vallet, og jeg får virkelig bare beklage det så mye! Så da får jeg ta et lite innlegg om det nå med både litt bilder og forklaringer på noe av det vi drev med i to uker.

• Vi fikk plante bambuser. Noe som viste seg og være litt av tidkrevende jobb da det skulle måles opp avstander mellom bambusene, hull skulle hakkes opp og graves og bambusene skulle plasseres.
  
  Her ser dere 11 bambuser av sånn omtrent 100 som skulle plantes. Naturlig nok fikk vi ikke plantet alle på en gang, og vi var heller aldri ferdige med den oppgaven.
  
  
  
• Vi fikk omgåes med dyra. De hadde en hel haug med høner av ymse arter, kyr, geiter, alpakkaer, kaniner, to hester og bier. Aktiviteter som inneholdt dyrene var: 
  - Frisering av kaninene, noe som viste seg og ikke være en lett jobb. Noen av dem var så sinte at de faktisk bare lå og freste så fort vi kom 2 meter innen deres rekkevidde. Til slutt vart vi så irriterte at vi rett og slett tok tak i dem og holdt dem på plass både jeg og Cassandra. Da vart det andre boller.
  -  Jage geiter. En risikosport uten like ettersom at geitene var griske som fy og vart helt fra seg så fort vi kom i nærheten med en blå boks, noe brød eller litt høy. De kom faktisk hoppende fra alle kanter, og når en av de større geitene begynte var det nesten fryktinngytende.Vi fikk også hilse på en billygoat som var ekkel som fy. Ettersom det var parringssesong da vi var der stod han titt og ofte og pissa seg i trynet, noe som funka fett som parfyme for geitedamene. Denne geitebukken fant også ut at han likte godt Cassandra da han gnudde hodet sitt inntil henne akkurat som han gjorde med de andre geitene. 
  Fikk også god trening i og bære rundt på geitekillinger som syntes det var moro å stikke ut fra innhengingen sin.
  
  Ellers gikk det jo i hønsestell som gikk ut på og ta med egg som lå klare til og bli plukket, og bære med seg høns som var der de ikke skulle være. Og da bar man dem etter føttene så de hang der og dinglet.
  De hadde også noen utrolig kule høns som var skikkelig "pelsete". Fluffyhøner rett og slett:
  Denne lignet forøvrig på Samuel L. Jackson fra Pulp Fiction.
  
  
  
• Støtte på red back spiders. Vi støtte på hele 7 stykker iløpet av oppholdet vårt, og vi ble fortalt at mange australiere aldri ser én eneste en iløpet av livet sitt.
  En stund der begynte vi å lure litt på om de kanskje forfulgte oss....
  
  
  
  
• Vi fikk også grave blomsterbedd i stekende sol, noe som var skikkelig, skikkelig varmt. Casandra ble også en skikkelig kløpper på å klippe gress mens vi var der.
  
  

Og her er noen andre bilder fra oppholdet:





Jeg digget skiltene som var plassert rundt om på farmen. Skikkelig meg-humor.


Her tilbrakte vi noen av dagene etter at vi var ferdig med å jobbe. Helt greit!:)












Stranden på Forster hvor vi var på fridagen vår.

Alt i alt har vi hatt en super opplevelse, lært mye nytt og møtt noen fantastiske mennesker.
Kan med det samme slenge ut et outfitbilde:

Så omtrent slik ut hver eneste dag, og jeg må innrømme at jeg virkelig savner de støvlene der. Jeg skal også innrømme at jeg gleder meg til å komme hjem til alle de andre klærne mine og kanskje til og med sminke meg litt!:p

Det var med tungt hjerte vi måtte forlate Campbell-familien lørdagen. Etter at vi har spist skikkelig god mat og hatt en super tilværelse i to uker var det noe vemodig og vende tilbake til hosteltilværelsen.
Jeg er sikker på at jeg kunne blitt boende hos dem resten av oppholdet her i Australia, men ettersom vi fortsatt har mye å se og gjøre oppover kysten var det kanskje like så greit og komme seg videre.

Destinasjonen var Port Macquarie, og her er vi enda. Med flaksen vi har når det gjelder været så regnet det jo selvsagt da vi ankom, og det har mer eller mindre regnet siden. Søndagen var været helt greit da det ikke regnet, hvertfall ikke utover dagen, så vi vandret en tur til koalasykehuset som ligger her. Man får skikkelig lyst til å kose ihjel de søte små, men siden det er et sykehus har man ikke lov til å klappe dem. Og jeg beklager dette, men vi hadde ikke med oss kamera da det regnet førsten på dagen når vi forlot hostellet.

Ellers gikk vi en tur til Town Beach der vi fikk raset litt i vannet igjen. Folk må tro at vi aldri har vært i nærheten av hav og bølger før slik vi skriker og kaster oss rundt. Men gud, så moro det er å leke i bølgene!
Vi rakk tilbake til hostellet akkurat i dét det begynte og regne igjen også, så det var jo flaks.

Vi fikk også en gledelig beskjed at en familie her i Port Macquarie gjerne kunne ha oss værende i en ukes tid, noe vi takket ja til sporenstraks ettersom at man sparer utrolig mange penger og ettersom vi har god tid så er det også helt greit og stoppe opp og være en plass over lengre tid. Nå er riktignok ikke Port Macquarie en skikkelig metropol av noe slag da, men helt grei plass med mange fine strender, som vi forhåpentligvis kan besøke om været oppfører seg. 

Familien vi er hos nå er også ekstremt hyggelige. Jeg blir overveldet av gjestfriheten disse menneskene viser. De tar jo til seg folk de ikke kjenner i det hele tatt og lar dem bo hos seg. Vi blir tatt inn som familiemedlemmer med én eneste gang, kan gjøre akkurat som vi vil og greier. Det skal sies at det ikke er mye jobb og gjøre her ettersom de har solgt gården de pleide og være på, men vi skal visst anse dette mer som en ferie enn noe annet. Så egentlig skal vi ikke klage i det hele tatt, men dagene kan fort bli litt lange når det regner ute. Men pytt pytt, vi kan da være rolige noen dager vi også...

Vi har også blitt oppringt av flere andre verter som gjerne vil ha oss boende, så vi har noen å komme til både i Coffs Harbour og Byron Bay. Damen som ringte fra Coffs Harbour driver med opaler som er Australias nasjonalstein, og der kan vi lære om opaler og hvordan man skal kutte og pusse dem. Ellers har hun hagearbeid som vi kan sysle med.
Damen i Byron Bay husker jeg ikke helt hva drev med, men det som fanget min oppmerksomhet i annonsen hennes var at hun baker ordentlig hjemmebakt brød. Jeg blir solgt med en gang av slike annonser.

 Hjemmelengselen har forsåvidt forsvunnet helt, selv om jeg gleder meg veldig til å komme hjem igjen. Det jeg har lagt mest merke til er lengselen etter norsk mat. Jeg savner grovbrød, fløtemysost, syltetøy, melkesjokolade, Synnøve Finden hvitost, you name it....
Det er jo grovbrød her også, men virker mer som om alle husholdninger foretrekker loff og lyst brød framfor noe annet. Og grovbrød er luksus vi egentlig ikke kan ta oss råd til når vi bor på hostel. 
Syltetøyet her har mer likhet med gelé. Det er rett og slett helt forferdelig, og det virker også som om syltetøy også er husholdningers svar på eneste pålegget man kan ha på loffen sin. Dét og peanøttsmør.
Hvitost.... Dere har den klassiske plastikkosten (urk) ellers så har husholdningene også store oster man kan skjære skiver av sjøl. Og da er det gjerne det og skjære med kniv. Jeg tror ikke ostehøvler eksisterer her i Australia, jeg...? Og når man skjærer med kniv er det ikke bare-bare og skjære tynne skiver. Loff med tjukke ostebiter på er heller ikke noe og juble etter. Og jeg er redd for at om det skal fortsette sånn så kommer det sikkert 20 kilo og legger seg rundt magen min fortere enn jeg kan si loff.

 Noe annet jeg savner er jo også familie, venner og selvsagt bikkja mi, Luna. Man merker savnet fort når man først tenker over dem der hjemme, men de er jo fortsatt der når jeg kommer tilbake også. Det er godt og ha Facebook og Skype så man holder kontakten, det skal være sikkert og visst.
Jeg gleder meg også til reaksjonen til Luna når jeg kommer hjem igjen. Da hun hadde hørt stemmen min over Skype hadde hun visst løpt inn på rommet mitt, stakkar lille! :)

Så da var dette en liten oppdatering over hvor vi befinner oss og hva det er vi driver med for tiden og litt framover!:) Skal nok ta en fotosession med Port Macquarie en dag det lar seg gjøre også!:) Samt at jeg skal legge ut noen bilder fra oppholdet vårt i Honeycomb Valley etterhvert! 

Daffing på stranda er ikke å forakte.

Jeg og ene bikkja på Melaleuca Backpackers.





Både jeg og Cassandra med den utspekulerte kenguruen Josie.



Strand og sol <3



Kan du se koalaen i treet??



Josie vil gjerne inn i teltet vårt.







Og noen bilder fra litt rundt om på Port Stephens :) 

(Har skrevet på dette innlegget over lengre tid, så om noe ikke helt stemmer overens med tidsperspektiv og sånt, så er det akkurat derfor!:)) 

Hei igjen!

Long time no see? Dere skjønner det, at det og få nett overalt her i Australia skulle ikke vise seg og være så lett. Og etter at jeg la Global Gossip for hat, og egentlig det og betale for nett i det hele tatt så er det ikke bare-bare. Nettet har jo egentlig vært der stort sett hele tiden, men når man må betale 20 kroner for en halvtime kan det så være.

Siden sist har vi startet på turen oppover kysten her. Vi ender opp i Cairns iløpet av de månedene vi skal være her, noe som nå har gått ned til ca. 6 måneder istedenfor 9. Men vi får nå se hvor langt vi kommer iløpet av tiden her, vi tar det rett og slett litt på sparket! Kjekt med åpen flybillett! Anyways, første stopp var Newcastle der vi tok videre buss til en plass ved navn Port Stephens. Port Stephens er også kjent som Australias delfin-"hovedstad", men vi så ingen vi.  

Vi sjekket oss inn på Melaleuca Backpackers, en idyllisk plass som er en blanding av hostel og campingplass. Skikkelig fint sted med verdens vennligste eiere, tre hunder og en tam kenguru ved navn Josie som vi har hatt noen sammenstøt med. Hun slo blant annet Cassandra som på død og liv skulle ta bilde av dem to sammen, og hun tok avgårde med bikinien min som resulterte i at jeg måtte løpe etter en kenguru, i undertøyet, over en campingplass på kveldstid. Det er også fullt av koalaer som henger i trærne og chiller rundt om, og vi var så heldige at vi fikk sett en!

På Melaleuca driver de også med rehabilitering av skadde dyr, og da spesielt fugler. De hadde mange flotte og fargerike papegøyer som fløy rundt om på plassen. Mange av dem var også så tamme at de kunne finne på å sette seg på skuldrene til folk som bodde der.

Vi fikk også en possum på telttaket, noe som skremte livsdriten ut av oss ettersom vi ikke skjønte hva i hele verden det kunne være for noe. Vi poket borti den stadigvekk, stakkars dyret. Vi støtte på den utenfor i et tre etter at jeg hadde løpt etter Josie for og få tilbake bikinien min, og den snudde seg og bare ..............

Og vi, så turist'ishe som vi er, sjekket inn i et telt der vi bodde i tre dager. Det var til og med senger inne i disse teltene, skikkelig luksus! Så om noen par vil på romlemantiske utflukter i Australia, ta en tur til Melaleuca! Om det hadde blitt noen romantikk med meg på tur tviler jeg sterkt på ettersom jeg brukte store deler av tiden der til å klø meg halvt ihjel. Skal man sove i telt må man også regne med og få stikk...noe kroppen min ble totalt dekt av. De første to stikkene som befant seg rett under skuldera mi var så store at de nesten utgjorde en pukkelrygg, jeg kunne like gjerne vært Theresimodo noen dager. Og jeg fikk ett på armen min som ga meg identisk arm som Skipper'n, manglet bare en tattovering av et anker så hadde likheten vært slående!

Og ja. Jeg brukte insektspray. Jeg DUSJET i det hver jævla kveld før jeg la meg, men enda angrep de meg, små faenskap av blodsugere. Og insektene her, de er ikke som i Norge. Her er de faktisk på størrelse med traktorer, kødder ikke en gang. Det var en bille plassert på ene dodøra som funket fett som utkaster. Det var bare å finne seg en annen do med én eneste gang. Men på den annen side har jeg blitt ganske vant med at edderkopper kravler rundt på meg, men det finnes grenser på størrelser her også. Er sikker på at jeg kan kose med edderkoppene hjemme når jeg kommer tilbake til Norge liksom. En annen ting jeg er blitt ganske vant med er å gå rett inn i spindelvev. Noen står faktisk nesten i løse luften! Eller, de henger med en tynn tråd fra et tre, men de er liksom i veien uansett. Spindelvevene er av en totalt annen dimensjon enn de i Norge, for de er SVÆRE og ekstremt sticky! Det er nesten så man føler seg fanget i dem. Noen edderkopper fanger sikkert mennesker, det er jeg nesten sikker på.

Ellers var det litt av noen avstander også. På kartet vi fikk tenkte vi bare at "Jaja, det er jo ikke så langt unna det der da....". Men vi måtte faktisk sykle til butikken. Og syklene vi fikk utdelt var noen gamle, relativt kule sykler. Men de hadde bare ett gir, og prøv dere på å sykle i 30 varmegrader og stekende sol på en tung sykkel! Flere ganger kunne man høre stønning og ukking bortover veien fra både meg og Cassandra. "AGHAFHSGAFAHG!!!! E OSS DER SNART ÆLL!? HELVETE KÅ KJEI ÆNN BLI TÅ DETTA DA!!!" vart hyppig brukt. Vi passet på å handle inn så vi slapp det der mer.

Kostholdet vårt bestod av brød, plastikk-ost, mais som vi grillet (luksus), salat og pasta. Den siste dagen vi var der fikk vi skyss med eierne inn til "byen" hvor vi fant et etterlengtet Cole's supermarked og spanderte på oss sjokolade OG cola! Skikkelig ekstravagant. 

Den siste dagen fikk vi også beskjed om at vi kunne få WWOOFE hos en kar som bodde rett i nærheten noe som ga enda mer grunn til å feire. Denne karen het Richard, var vel i 50-åra og kjeften hans gikk...HELE TIDEN. Han var utrolig grei og ekstremt laidback. Så laidback at han fyrte opp en joint foran oss, og vi satt der og bare....................wtf? Men så viser det seg at det er lovlig her, selv om jeg aldri fant det helt behagelig når han stod der med jointen sin og skravlet i vei. Han var også så laidback at han aldri gikk med underbukse og kunne finne å løpe rundt i heimen med bare dyna si knyttet rundt livet. Jeg løp rundt med angst for at han skulle miste dyna. Vi lærte utrolig mye nyttig av han, men dessverre har mye av det bare falt ut av hodet mitt nå ettersom jeg mister totalt fokus når folk prater for mye. Men han eide en farm der han grodde macadamianøtter, oliven, sitrusfrukter og mye annet godt. Han baserte hele farmen kun på naturens ressurser og gjenbruk. F.eks var det fokus på å bruke regnvannet, og til og med det vart brukt opp igjen og opp igjen, og ikke minst og ta i bruk solen. Utrolig fascinerende igrunn, og jeg fikk noen nyttige tips jeg skal ta med meg hjem igjen. Om jeg husker det til da, vel og merke.

Også skulle vi reise fra ham, noe som nesten føltes som å rømme. Han hadde sagt at han skulle kjøre oss til bussen og greier, så vi baserte oss på akkurat dét. Så vi visste ingenting om når eller hvor bussen gikk fra. Så vi våknet om morgenen, lusket rundt i god tro om at han lå og sov enda. Åt litt frokost og ventet på at han skulle våkne. Plutselig lå vi merke til at bilen hans var borte, og jeg dristet meg til å titte inn på soverommet hans. Men der var det ingen Richard... Og lå det noen beskjeder noen plass da? NEIDA. Noe som gjorde meg ytterst frustrert og dermed irritert. Vi ventet litt til i håp om at han skulle komme så vi kom oss avgårde i nogenlunde bra tid. Ventet gjorde vi, dukket opp gjorde ikke han. Tilslutt vart jeg så sint at jeg bare "AIJ, NÅ GÅR OSS FAEN MÉ. DETTA GIDD É ITTE." Så gikk vi da, som noen spørsmålstegn vel og merke. Elket litt om hvor det var vi skulle gå hen, så vi prøvde en vei. På den veien møtte vi en gutt, så kom jeg med min fantastiske engelsk, "ekskjuuus miiii, wher ar vi going to get to the bus?". Men så hyggelige som folk er her fikk vi god beskrivelse, og fant omsider fram. Og tror dere ikke når vi er sånn 50 meter unna bussplassen, så kommer den jævla bussen. Noe som resulterte i at vi la på sprang med sekker som veier mellom 10-15 kg, men som sagt - så hyggelige som folk er her så VENTET bussjåføren på oss! Hallelujah! Dét hadde ikke skjedd i Norge for alt her i verden, det skal jeg vedde på. Når vi var kommet tilbake til Newcastle ringte Richard og lurte på hvor vi hadde blitt av. Så jeg måtte fortelle ham at vi bare måtte stikke så vi kom inntil Newcastle til en rimelig tid, noe han skjønte. Han hadde reist midt på natta for og ordne noe han, og var ikke tilbake kommet før i sånn 13-tida. Og det uten å legge igjen en beskjed....  

Ellers i Newcastle sjekket vi inn på et ganske så shabby, men helt greit hostel. Newcastle Backpackers om jeg husker rett. De reklamerer med at de har internett, men det har de faen meg ikke. 2 dollar for en halvtime der også! Men nett fikk vi GRATIS på biblioteket, så det gikk helt greit. Selv om æ, ø og å ikke er og få på tastaturer her nede. Men vi fikk sendt en mail til en annen farm i Nabiac der vi fikk positivt svar! Jeg skal fortelle om ymse opplevelser herfra ved en senere anledning når jeg har fått litt mer å fortelle om! Noe jeg kan si er at familien her er HERLIG! Damen i huset er ett stykk ellevill, men superhyggelig kvinnfolk ved navn Anna! Hun har energi for 50 personer, minst! Så vi skal nok bli hengende her i 2 uker, trives ganske så godt her.

Og en annen ting som er nevneverdig akkurat nu er at vi har støtt på en red back spider (sort enke??)!!! En av verdens giftigste edderkopper! Jeg vart litt bleik i trynet, noe Anna påpekte et par ganger. Noe som var litt merkelig var at jeg sa til Cass at jeg gjerne ville se en red back ettersom jeg kunne tenkt meg å se an størrelsen på utysket, og plutselig bare dukket den opp i hagen noen minutter etterpå! Gudesendt red back! Nå håper jeg bare jeg slepper å se en igjen. Eller, kanskje en gang til så jeg kan ta bilde av den, just for the sake of it.

Om jeg får oppdatert noe særlig ofte mens jeg er her vet jeg ikke, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Kommer nok til å skrive utkast til innlegg som jeg kan slenge opp ved en senere anledning på dataen uansett, så dere får ting med dere, selv om dere kanskje ikke får det med dere med én gang!:)

BTW: Bilder faar komme senere, nettet er ikke samarbeidsvillig.

Jeg lever, men er for tiden uten nett. Har MASSE og fortelle, men gjor det naar jeg kan bruke min egne datamaskin! Anse dette som et livstegn!:)

Jada, dere! Siden sist har vi sjekket inn på nytt hostell, ett mye bedre enn det forrige vi var på! Og vi har latt ølet stå for nå ettersom Cassandra holdt på å dø igår. Det å vandre rundt så fyllesyk at man nesten ikke klarer å gå med en diger sekk på ryggen i 30 varme kan bli en utfordring for alle og enhver. Ølet her må inneholde noe vi ikke tåler...

Nå bor vi på Big Hostel som lå litt unna Wake Up! Her bor vi med et franskt par som vi egentlig ikke prater så mye med. Kan kanskje være at jeg følte meg så hjemme at jeg mest sannsynelig blottet en pupp inatt (håper virkelig dyna mi dekket meg) og at jeg slapp en liten fjert idagtidlig. Men sånn ellers går vi jo overens. De prater fransk, vi prater norsk. Sånn går nu dagan. 

Vi har også blitt adoptert av ene reiseguruen på Wake Up. Verdens kuleste dame, ever! La opp reiserute og sa hvor vi absolutt måtte gå av. Så vi har altså delfintitting, kenguruer i hagen og bading i et tea trea-tjern foran oss dersom vi følger hennes råd. Så hun er blitt vår mama Oz. Hun skulle hjelpe oss med absolutt alt - no worries. Man må nesten elske mange av menneskene her!:) De er så frampå og vennlige, nesten så jeg blir livredd ettersom jeg ikke er vant med det. Men nå skal jammen meg jeg også skrike ut  "Heeey, how are you today?" til kundene på Ica! Det er så mye koseligere slik liksom. Vi nordmenn har faktisk en hel masse å lære av folk nedi her! 

Vi skal snart begynne på den o'store ferden som i første omgang skal gå opp til Cairns. Etter at vi fikk lagt opp ruta vår av mama Oz virker alt plutselig så mye lettere igjen. Og det at vi fikk tips om alt vi kan gjøre og hvor vi på død og liv bare måtte gå av så ser det ut til at dette blir en fantastisk tur! Vi får bare krysse fingre og tær for at vi får jobbe litt her og der underveis så vi ikke går konkurs. Det er nemlig ikke så veldig billig her.....

Og supermarkedene her......... herrejemini. Man blir bare stående å glo i ørten år før man finner det man skal ha. Jeg er sikker på at det finnes 20 ulike merker av akkurat samme slag. Bare det å finne seg melk er en utfordring her. Og de siste dagene har vi levd på ostesmørbrød, riskaker med eple- og kanelsmak (faktisk ikke så verst), gulrøtter og nudler. En stor pose med gulerøtter koster sånn 90 cents, og det er ganske så billig det! Men på hostellet vi er på nå får vi faktisk frokost om mårran! Det er skikkelig luggumt, så vi sparer jo noen grunker der også. Her er forøvrig osten vi pleier å stappe i oss;

Lookin' good.

Jeg savner Synnøve Finden.... og medisterkaker.... og norsk melkesjokolade.... *sukk*
Men, når jeg kommer hjem skal jeg ha medisterkake-buffet, etterfulgt av mor-mor vafler og sjokolade. Det har jeg bestemt. 

Men nå skal jeg slå på meg bestemorhuet mitt igjen og straks hoppe til køys. Må se gårdagens episode av Lilyhammer først vel og merke.... Hva skulle man gjort uten internett, dere!? 

Også må dere selvsagt få et idyllisk bilde av meg selv.... der jeg er fin på håret.

Ja, dere. Da har vi vært ute på livet her i Sydney, og hva skal jeg si...? At jeg skulle stå inni en bule der de spilte LMFAO eller hva nå enn de heter er ikke noe jeg anser som et fantastisk gjøremål, jeg trodde faktisk nesten jeg skulle dø litt på meg der og da. Men hei - alt for at andre skal more seg, eller hur? Og følget mitt moret seg så mye at hun ligger på hostel-dassen og spyr. Jeg har lagt meg oppi senga for å spise potetgull! Hvem av oss ville du vært?

Men jeg traff jo noen lokale folk da, og dét var jo gøy! Når jeg skal ut på tur er det relativt kjekt å møte de lokale synes jeg. Møte på andre nordmenn, dansker og svensker er ikke noe jeg hopper høyt i taket for etter som jeg kan nå dem alle mann på bare noen timer dersom jeg vil. Men anyways, traff ei føken som hadde en søster på utveksling i Oslo, så det var jo litt gøy å diskutere kulturforskjellene mellom Norge og Australia!:)

Ellers... hva skal man si? Det bor veldig mange fine menn her i Sydney. Noe gir meg et ørlite håp om at de eksisterer i resten av dette landet. Det har vel egentlig ikke vært en gang der jeg ikke har fått litt kribiling i knærne mine ved å støte på disse skapningene. Og de er faktisk over-jævla-alt. Blikket mitt går som regel som et prosjektil fra den ene kanten til den andre - opp og ned - hit og dit. Beklagelig nok har mange av disse allerede gått til anskaffelse av et kjerringemne så man blir jo bare stående der og glo uansett. Men men, alltids fint å bare se på også!

Nå skal sengen finnes etter den lengste natta vi har hatt siden vi kom hit og jeg er hvertfall supersliten. Jævla jetlag.

Beklager for sein oppdatering! Men det har liksom vært noe og gjort hele tiden og jeg har vært skikkelig gnien på internettet her ettersom man må betale! Men nå har jeg funnet ut av betalingssystemet også!:

Sålangt har det igrunn ikke skjedd så mye. Vi ankom fredagen og kom oss vel gjennom kontroller på flyplassen og kom oss vel til hostellet. Eller, da vi skulle "registrere" oss på flyplassen var jo han mannen skikkelig hyggelig;

"We're here on a working holiday visa...." sa vi.
"GOOD LUCK!!!" sa han og slo det jævla stempelet sitt nedi passet vårt. Morsom fyr....

De første dagene gikk ganske trått. Vi visste ingenting og var litt småstressa over at vi ikke fikk gjort noe særlig. Jeg fikk litt hjemlengsel, og var egentlig bare grinete og pessimistisk hele tiden med tanker som "hva er det jeg har gjort?". Det er rart med det når man sitter på andre siden av kloden og er "for seg selv" over lengre tid. 
Men nå er det bedre. Vi har fått mye informasjon, har ordnet oss med skatteopplegg og bankkonto. Og medlemsskap i noe som heter WWOOFING! Så nå ser jeg veldig mye lysere på ting!:)  Dette blir nok kjempebra skal vi se!

Hva planen blir videre får vi nesten se an. Vi vil komme oss til Brisbane så fort som mulig, så tar vi det videre derifra!:) Det er ikke så mye som har skjedd hittil, så jeg har ikke mye å meddele. Anse dette som et livstegn! Jeg overlevde over 20 timer på fly, MED turbulens til og med!

Men dere skal få se et jallabilde av meg foran Operahuset i Sydney, da!

Ekstrem nedtelling på gang her nå for tiden. Jeg for min del undrer litt over hvor faen tiden har blitt av! Det er faktisk ikke lenge siden jeg og Cassandra satt og søkte etter visum til Australia og jeg på den tiden tenkte "Ja, vi har fortsatt god tid på oss!".

Men neida... Jeg er omtrent like lat og treg som jeg alltid har vært. Cassandra har allerede pakket vekk alt mulig og har vel sikkert bare igjen å slenge tingene sine oppi sekken. Jeg har ikke fått begynt og sortert i klesskapet mitt enda en gang, noe jeg virkelig burde gjøre før jeg reiser. Burde kanskje snart begynne å pakke jeg også, men vet ikke hva jeg skal ha med meg engang. Burde, burde, burde.......... 

En annen ting jeg funderer veldig på er jo hvordan jeg skal få plassert 9 måneder av livet mitt i denne sekken her:

Og herrejemini, som jeg kommer til å savne senga mi.......
Men ja! Sekken er jo på 85 liter så den er jo stor og ettersom jeg kun har hørt positivt om merket Osprey og at det er selveste backpackersekken regner jeg med at det går greit. Jeg skal pakke fornuftig, akkurat like fornuftig som jeg pakker når jeg skal til Oslo i to dager......59 forskjellige skift.

Reisefeberen da? Den er så og si ikke-eksisterende. Det hender jeg får skikkelig iver over meg sånn cirka 10 minutter om dagen der jeg bare, "HERREGUDVIREISERSNARTFORFAEN!!!", også går det over.
Det virker som om alle andre her på Vinstra er mer ivrige på selve reisen enn det jeg er. Og ja, jeg blir faktisk litt frustrert over at jeg stiller meg totalt likegyldig til det, men jeg regner med at iløpet av neste uke blir jeg totalt nervevrak og ekstremt emosjonell.

Vel, jeg tror også at denne turen kommer til å føles som 3 måneder eller noe, tiden kommer til å fly fortere enn det den allerede har gjort. Vi blir borte i ca. 9 måneder dersom alt går som det skal og vi er heldige med jobb.
Det er igrunn såpass med tid man burde ha, for jeg vil se så mye som overhodet mulig av landet. Og jeg vil gjerne jobbe meg opp til et 2 års visum dersom jeg vil gjøre dette igjen i senere tid! Og da går det jo putselig 3 måneder for å opparbeide seg det også da... Men, time will show!:) 

Jeg vil også prøve så godt jeg kan og være aktiv med bloggen i tiden jeg er borte ettersom familien min gjerne vil følge med på hva jeg egentlig driver med når jeg befinner meg der. Med en tidsforskjell på 10(?) timer så er det ikke bare-bare å ringe opp og skravle i vei. Men jeg har fått meg Skype også, faktisk! Fy flate, overrasker meg selv her med slike ting som jeg vanligvis ikke bryr meg om.

Men nå burde jeg.... finne på noe annet enn å sitte her å skrive. 

Har dere noen gang glemt hvor gamle dere egentlig er!? Det skjedde meg for litt siden, og jeg har aldri vært mer frustrert i mitt liv tror jeg. Eller jo, frustrasjonen som bredte i meg da jeg våknet søndagen og luktet mann. Jeg bare "hvorfor lukter jeg mann? HA É VORE ATTÅT!?", men så viste det seg bare at det var mitt rene dynetrekk som luktet av det jævla skyllemiddelet som har lurt meg en gang før.

Men, over til dette med alder. Jeg vart skikkelig uenig med meg selv, så uenig at jeg til og med måtte regne ut alderen min med KALKULATOR. Herrejemini. 
Jeg kunne bare ikke tro at jeg var hele 22 år gammel, snart 23!  Hele livet mitt bare passerte foran øynene på meg og jeg friket ut fordi tida går så inni helvetes fort! Det er ikke lenge siden jeg var en forvirra 15-åring. SNART 10 ÅR SIDEN DET OGSÅ!!! Men ja, jeg vart faktisk nesten hysterisk. Følte det som om jeg allerede hadde en skikkelig midtlivskrise av dimensjoner. 

Men jeg slo meg til ro med mine 22 år, jeg. Nettopp fordi jeg ikke gidder å stresse med noe som helst. Og det er greit med noen år ekstra på baken nå når jeg skal ut på tur også! Jeg angrer igrunn ikke på at jeg ikke har gjort dette før, fordi jeg har allverden med tid til å fortsette med livet og oppleve det verden har å tilby!
Og ikke for og være ekkel eller støte noen, men fy faen så glad jeg er for at jeg ikke har gått i fella og endt opp med hus, barn, mann og stasjonsvogn!! *gledesdans*  Men akkurat dét er noe som ikke ligger i kortene mine for denne perioden. Eller i min natur for den saks skyld... Lever heller livet nå og blir 35 før jeg slår meg komplett til ro enn å vente med å leve livet til jeg blir 50. Greit med alt en får gjort, i god tid også!

Jeg er så sinnsykt priveligert som har denna muligheten. Jeg har fått lov til å bo i heimen for å spare opp penger, jeg har ingen forpliktelser i form av lån av ymse slag, eller kjæreste. Jeg kan faktisk gjøre hva pokkern jeg vil, for jeg har bare meg! Høres sikkert skikkelig loner ut, men det er jammen meg sant også! Jeg har jo venner og familie som jeg elsker høøøyt, men jeg sitter ikke der for evig bare for å være der liksom. Nå må jeg fylle dautiden min med noe, og starter med Australia. Planer blir lagt på løpende bånn, og går alt som jeg har forutsett det så blir det jammen meg studier enten i Bali eller Brasil...eller begge plasser! OG JEG GLEDER MEG SÅNN!

Akkurat nå er jeg så sinnsykt på topp at jeg rett og slett bare får lyst til og ta en skikkelig jalladans rundt i stua. men orker ikke, fordi jeg har lagt meg.

Jada dere! Nå er det ikke lenge før avreisen til Australia er her.... Jeg føler at jeg har så sinnsykt mye igjen å gjøre! Og selv om pass, visum, vaksiner, billetter, forsikring og penger er i boks så føler jeg alltid at det er noe som mangler. Og da blir jeg helt utafor og superstressa. Så stressa at jeg ikke får gjort noe.

Jeg kunne begynt så smått med pakking også. Men jeg HATER å pakke. Og når jeg skal stappe med meg ting for 9 måneder er det ikke bare-bare. Jeg har aldri vært i Australia, så jeg vet ikke hva som er gunstig og ha med seg av klær. Og jeg finner ikke noe hjelp når jeg googler pakkelister heller. Så hjelp mottas med takk. En veldig stor takk!

Sånn ellers begynner jeg å glede meg veldig, men jeg gruer meg også litt. Gruer meg til flyturen. Jeg skal være glad når jeg lander på Australsk jord, tror til og med jeg skal gi en liten klem til bakken. Bare for at jeg er i live. 
Vi skal fly med British Airways på noe som heter World Traveller class! Og som jeg skjønte rett er det fri bar! PARTY PARTY! ....nei. Aldri i verden om jeg skal fly med hangover igjen. Prøv og drikk 50 liter vin før en 11-timers flytur til Thailand og se hvor fint det er. Så denne gangen holder jeg meg unna alkohol, uansett hvor nervøs jeg er. 
Og jetlag er også noe jeg ikke ser fram til. Det er SLITSOMT.

Men, herregud! Dette blir tidenes tur, jeg gleder meg veldig til vi er framme og til alt vi skal se å oppleve. Og ikke minst til å reise innom Thailand igjen på turen hjem! Frykter jeg får blod på tann etter denne turen og reiser ut med en gang jeg kommer hjem igjen. Har allerede en hel haug med planer linet opp etter hverandre, men så var det dette med penger da...  

Men ja! Tips mottas med takk, både når det gjelder det ene og det andre igrunn!:) 

Tilbake til denne forsømte bloggen.
Ja, jeg har egentlig bare glemt helt av bloggen, i mangel på ting å skrive om og ikke minst mangelen på ting som skjer. Så derfor har jeg bestemt meg for å reise til Australia. 

Den 16. februar vender jeg og søstera mi snutene våre down under for Working Holiday. Jeg har lekt med tanken siden i sommer, men har vært litt sånn frem og tilbake og til og med vært litt pynglete. "Det er jo så langt hjemmefra....". Men den fornuftige delen i meg skrek ut "MEN FOR HELVETE! REIS!!!". Så da gjør jeg det!:) Jeg har absolutt ingen forpliktelser whatsoever, så hvorfor ikke?

Vi reiser med Kilroy. Jeg synes det er utrolig greit og ha litt ekstra støtte når man reiser for første gang å langt vekk over lengre tid. Og jeg har vært i kontakt med utrolig hyggelige og ikke minst behjelpelige mennesker. Selv om det sikkert koster et par tusenlapper mer enn om jeg hadde reist på egenhånd gjør det igrunn ikke noe. Det er fint og få litt "innkjøring" når man kommer til et helt nytt land. Vi får hjelp med alt av skatte- og lønnsgreier, medlemsskap i ymse arbeidsprogrammer, osv. Jeg ser veldig fram til dette!

Det skal bli utrolig godt å komme seg vekk. Og få ting på avstand, ikke minst! Det har vært et slitsomt år for å si det mildt. Men det skal sies at jeg kommer til å savne mitt lille Norge allikavæl... Men herregud, en liten pris å betale for noe som skal bli mitt livs opplevelse! Jeg gleder med til den dagen jeg kommer tilbake og kan fortelle om alt jeg har gjort og sett, og alle menneskene jeg har møtt! Det blir nok en opplevelse jeg vokser litt på også, har et lite håp om at jeg kanskje finner veien videre med tanke på utdanning mens jeg er der også. Selv om jeg har bestemt meg for og ta noen måneder i utlandet igjen og lære meg spansk..;) 

Nei dere, dette blir supert!:D 

Herregud dere(som fortsatt leser denna guds, nei, Thereseforlatte bloggen).... ikveld.
HVA ER DET MED MEG!? Har jeg en magnet som tiltaler 40+-åringer til å løpe på meg? Eller hva er det!? Jeg blir fortvilet.

Ja, som dere skjønner var jeg en tur ute i kveld. Så, beruset tilstand er tilfelle i skrivende stund. Men jeg har hygget meg ute med den mannlige delen av pensjonistforeningen, det var jo hyggelig. Jeg liker gratis alkohol.
Men det er de ganger der jeg virkelig lurer.........har jeg kun sjanse på bestefedre?
For noen helger siden fikk jeg jo faktisk en som var yngre enn 90 år på kroken, og ja - da lettet jeg noen tonn. For denne fyren var hvertfall nogenlunde klar over alderen min og han var vel maks ti år eldre enn meg vil jeg tro. Så, vel. Men jeg må si at flertallet som legger an på meg for tiden mest sannsynelig har 80 havarerte ekteskap bak seg, og potensproblemer.  

Nå ikveld slo jeg av en prat, fordi jeg merkelig nok liker og bli kjent med folk, med en eldre herremann. Også gjetter han alderen min......18 år. 18 ÅR. Der sitter jeg med en som sikkert kunne vært faren min, og han prater om sex og greier... bitch please. Det er de tingene jeg ikke trenger; detaljerte fantasier som inneholder meg og vedkommende, og gamle menn som mener jeg er 18 år. Og når jeg sier at jeg er 22 år, så er det plutselig jeg som er gammal...!? Nei, dere.. jeg vet ikke hva jeg skal si mer.

OG!! Kan folk gi seg med det her: kjøpe en øl eller annen drikkevare til noen de har sett seg ut, også plutselig bare plumpe ut: "så, når skal vi reise hjem??" eller "hos meg eller deg?". Er det bare jeg som har kjerringtendenser og liker og ha en liten aning om hvem det er som står foran meg og lurer på når vi skal hjem? Fint folk tenker på meg da, for all del! Men jeg trenger et nytt sjekketriks nå. Så den som har et fantastisk bra triks, bring it!!?

Jeg må nok bare innse at denne bloggen er totalt forsømmet. Jeg har ikke bidratt med oppfølging i det hele tatt, og jeg har lovet dere gull og grønne skoger... eller bilder da. Men får dere det? Ikke faen. Jeg sier som leverpostei-mannen; "det tar for laaaang tid" å laste opp bilder. Og tålmod er ikke noe jeg har i overflod av. Jeg skal slutte og love ting til folk. Ikke forvent noe av meg.

Vel, siden sist har jeg vært på flyttefot igjen. Og denne gangen har jeg vært så heldig at jeg har en haug med polakker til naboer, som ser rett inn på soverommet mitt. Den dagen jeg skal kjøpe meg hus skal jeg flytte til fjells og forby naboer. Jeg kan ikke løpe rundt naken når jeg er alene hjemme, for de titter inn. Det står en og røyker omtrent hele tiden i vinduet og jeg er faktisk så innbilsk at jeg er overbevist om at han står der bare for å se etter om jeg kommer løpende i all min prakt. Men nå skrur jeg av lyset når jeg skal kle av meg og vandrer rundt naken i mørket istedenfor. Jeg har persienner, men for og ta dem ned vil det si at jeg må stå i vinduet og gnukke.
Jeg har også forsøkt meg på en skikkelig brutal gorillagange opp trappa til leiligheten mens han ene gubben stod i vinduet igjen.. men når jeg tittet etter så stod han jammen meg der og glodde når jeg var kommet inn også. Jeg trenger skremmetaktikker, folkens.  
Jeg har én idé. Og det er nemlig at jeg viser meg i bestemortrusa mi. Den kan skremme Lars Monsen. Og om jeg kanskje slår på stortromma, så skal jeg vise meg i den mens jeg er fyllesyk som faen. Da skremmer jeg alt som eier øyner. Ellers er jeg ganske så åpen for forslag generelt.

Og ellers er det ikke mer jeg kommer på som er verdt og nevne i skrivende stund. Tenkte jeg skulle begynne med noen morsomme lister og sånn. "Ting jeg hater" er jeg ganske godt i gang med, for jeg legger merke til fler ting omtrent hver dag. Og noen ganger så kan ting jeg allerede hater bli enda mer intense, så ja... Jeg har mye og henge fingrene mine i for tiden. F.eks folk med tyggis. VÆR SÅ SNILL OG HOLD IGJEN DEN JÆVLA KJEFTEN NÅR DERE TYGGER. Lyden er ekkel og dere ser fantastisk dumme ut når dere gaper for å "tygge".... gash.

Until next time (omtrent 6839e.Kr) kan dere kose dere med dette bildet:

Hei igjen!

800 år siden sist jeg blogget, og det som har skjedd siden da er at jeg har fått kamera!!! Min etterlengtede bursdagsgave kom meg i hende for noen uker siden, et Nikon D3100! Og så langt er jeg veldig fornøyd med det, selv om jeg ikke har satt meg helt inn i det og dets funksjoner enda.. Men noen bilder har det da blitt!:)

Som modeller har jeg brukt Dina og Luna til stadighet, faktisk så mye at de nå går sin vei så fort jeg kommer løpende med kameraet... Og jeg fikk prøve meg fram da jeg sist uke var på tur i Juvass og besøkte istunnelen som er blitt kreert oppi fonna der. Dere vet der, den fonna som ligger akkurat der!? Ja, nei. Men det er nå en klimapark som befinner seg oppe i Jotunheimen, og det var vel verdt besøket syntes jeg. Lik Klimaparken på Facebook da, vel? :)
Bare trykk her, så får dere sett bilder og oppdateringer. Og kanskje dere blir fristet til og ta en tur? Den istunnelen kommer nok ikke til å stå for evig med dagens klimaendringer, og det er litt fascinerende å vandre rundt inne i ei fonn som er fra istiden. Gammal is, dere!! Følte meg nesten som en liten huleboer der jeg gikk... Men det var supert, jeg ELSKER alt som har med istiden og gjøre, skikkelig fascinerende! Og at de har funnet massevis av gamle ting som Norges eldste sko fra bronsealderen(!!), piler, pilspisser, skremmepinner, osv. dempet ikke fascinasjonen min. Spørst nok om det må bli en arkoelog ut av meg når jeg blir stor.

Men jeg tenkte og lage et eget innlegg med bilder fra turen, istunnelen og ikke minst naturen fra der. Vi var der jo på en helt fantastisk nydelig dag, faktisk den første ordentlig fine dagen oppe i Jotunheimen også, så det rett og slett fantastisk!:)

Jeg kan jo legge ut et bilde av meg da, enn så lenge:

Oppi der er inngangen til tunnelen... og foran der står jeg og viser muskler og gjør noe rart med beina mine slik så de ser helt udimensjonerte ut.  Eller så er det sola som gjør det.

Kanskje jeg blir flinkere til å blogge igjen nå? :D

Tenker litt på dette med perfeksjon... Hva er det, hva innebærer det å være perfekt?
Hva legger du i å være perfekt?

Det er så absolutt ingen fasitsvar, ettersom å være perfekt er noe som oppfattes forskjellig av alle mennesker. "Ingen er perfekte" sies det som trøst når noen har gjort noe galt. Jeg synes det høres så.... nedbrytende ut. Selvfølgelig er ingen perfekte i den forstand at de aldri har gjort noe galt, sagt noe som såret osv. 
"Jeg er perfekt... men med mangler" høres så jævlig mye bedre ut. Så fremt du da ikke har dyttet noen utfor et stup, enten bokstavelig talt eller metaforisk sett. 

Den ytre perfeksjonen da? Hva skal til for å være perfekt? Er det dét og ha en kropp uten skrammer eller oppfylle dagens skjønnhetsidealer til punkt og prikke? Eller er det dét og oppfatte kroppen sin som livets lerret? Jeg velger det siste. Hvert et arr jeg har forteller litt om meg, og jeg husker hvordan jeg fikk mange av dem. Bak dem kan det ligge noen morsomme historier, smertefulle historier, teite historier and so on. Alt i alt viser de bare at jeg er menneskelig. Og de er meg. Det samme med tattoveringene mine, de er også "arr" som jeg har fått gjennom livets løp, og selv om alle jeg har nå er ganske ubetydelige uten noen spesiell historie å hentyde til så er de en stor del av meg..

Tenkte jo litt på dette med perfeksjon da jeg fikk hilse på en chihuahua her om dagen. Chihuahua er jo blant de rasene som skal være perfekte. Ingen vil jo ha dem om det er noe "galt" med dem. Denne chihuahuaen hadde bare ett øye. Men det var også den som tok mest av interessen min blant alle de andre hundene som var der, fordi den lille skavanken gjorde den hunden fin og annerledes.. Nesten så jeg puttet den i jakkelomma og tok den med meg hjem...

Også er det den indre perfeksjonen... Det finnes jo millioner, eller milliarder, med personligheter. Jeg vet at alle har dårlige sider, sånn er det bare. Men er det noe som alltid skinner gjennom og som er det jeg verdsetter høyest er det ærlighet. Selv om den kan være rå og brutal så synes jeg ærlighet er det som er viktigst av alt. Dét, og evnen til å bry seg om andre. Etter det siste året har jeg lært mer, og lært mer av hvilke mennesker jeg vil omgi meg med. Og selv om jeg har fått en tillitsknekk overfor andre folk, så vil jeg jo ikke at dét skal stå i veien for at jeg skal kunne stole på andre, det har jeg bestemt! Og ja, de som er ærlige, de som evner å se hvordan andre har det og ikke gjør ting som de vet sårer andre er mennesker som er mer verdt enn gull. For meg er det perfeksjon.

Til syvende og sist er det jo alltid det indre som teller, for det er det som definerer deg som person.. og det er jo faktisk det indre som også styrker det ytre.

Hva er perfeksjon for deg? 

Aaaaaah!! Konsertopplevelsen jeg hadde igår føyer seg pent inn som en av de beste konsertene jeg har vært på i livet mitt. Foo Fighters kan det å rocke og ikke minst lage en uforglemmelig stemning.

Selv er jeg ikke blodfan, men jeg har jo hørt mye på dem opp gjennom åra og har alltid likt det jeg har hørt fra dem. Men nå skal jeg med hånda på hjertet innrømme at de er et av de beste bandene som eksisterer, for dét liveshowet.... jeg blir nesten ordløs. Det var jo nesten så jeg begynte å gråte opptil flere ganger. Dave Grohl har helt klart en fantastisk tilstedeværelse og gir ALT fra start til slutt. Og han nådde ut til publikummet med smalltalk og vitser. Herregud, jeg elsker den mannen!

Selv om lyden vart brutt flere ganger, så har jeg ikke noe å utsette på det heller. Det viste oss vel egentlig bare at hele gjengen i Foo Fighters er helt nede på jorda og tøyset det bare vekk. "Are we too loud for your PA system, is that what you're saying!?" Og selv om lyden brøt gjentatte ganger fortsatte de bare å spille og med god hjelp fra publikum til å opprettholde synginga gjorde det allikevel ingenting. Det var egentlig helt ubeskrivelig å være der..

Så jeg flyter rundt på en sky av lykke og skal leve lenge på denne opplevelsen! Dessverre vart det dårlig med bilder og videoer fra konserten, for hvem har tid til å stå der med kamera??? Nei dere, dette krevde helt klart min fulle oppmerksomhet. Fikk vel en liten snutt da de spilte min favorittlåt "My Hero", men det var det.

Og låtene... herregud. For en fantastisk spilleliste! Det tok helt av når de spilte fler av de tidligere låtene sine som alle kjente igjen. Pausen var at Dave sang et par sanger på akustisk vis før de igjen rocket løs. Det kunne ikke blitt bedre i det hele tatt. Selv om det var savnet noen låter skal man jammen ikke klage!

Nei dere. Vi får krysse fingrer for at de kommer tilbake i nærmeste framtid!! Da skal jeg se dem igjen, definitivt!! De er verdt billettprisen + så mye mer! Og jeg kan ikke komme på noen andre konserter jeg har vært på der bandet/artisten har nådd så ut til publikum som Foo Fighters... og det var noe av det som gjorde dette til en helt fantastisk minneverdig kveld!

I loooooove them!



"Fremdeles på leting? :P send meg en Mail da vel ;)"

AHAHAHAH! JA! Hiver meg på tastaturet med en gang. Dessverre liker jeg folk som står fram med navn og litt sånn, "Odelsgutt" får det ikke akkurat til å riste i egsstokkene mine. Og seriøst, sitter du og leser bloggen min fra såååå langt tilbake i tid? Dét er jo hyggelig det da!:) seriøst. Eller har du googlet etter annonser som søker odelsgutter!? Og for dere som kanskje ikke henger helt med på alt odels-skrivet her, så kan dere trykke her.

Jaja... jeg skjønner ikke hva jeg driver med eller hvorfor ikveld. Jeg sitter her og ser på VG Lista..................... jeg mistet akkurat det lille jeg har av fritidsliv. Sitter her og glor/hører på skrikende mennesker som hyler og bærer seg bare fordi de ser noen de har hørt på radioen. Greit nok - jeg stod med tårer i øynene under Rammstein sin konsert jeg også, men jeg kom hvertfall ikke på tv, jeg!! Tenk å stå der og grine foran hele Norge. Jeg hadde dødd av skam.

Og med ett ser jeg for meg meg selv blant folkemengda der, står rett opp ned og er sur. Jeg ser for meg slik i mange situasjoner om dagen. Slik som her om dagen tenkte jeg "tenk om jeg hadde meldt meg på Paradise Hotel?" også ser jeg for meg at jeg ligger mutters alene med armene i kors på en solseng og bærer meg over alle andre. Om jeg hadde vært statist i Hotel Cæsar også hadde jeg stått slik. Standardpositur.

Men vet dere hva!? Jeg var med i bryllupet til Prins William oog Kate her om natta!! Sykt absurd drøm. Jeg hadde pyntet meg i min fineste grønne kjole, hvite sko og hvit hatt og var klar som faen. Også står jeg borte ved det som her på Vinstra heter gamle telegrafen, der Kate kom i ei kjerre dratt av noen hvite hester.... rørende øyeblikk. Også husker jeg ikke mer. Men de giftet seg her på Vinstra hvertfall...

Ja, dere. Det kom ikke noe vettugt her på bloggen nå heller, men jeg bare har en usedvanlig trang til å skrive. Dere får bare ha meg unnskyldt.

Herregud... Holdt på og få tidenes fnatt, og da mener jeg ikke selve betydningen "skabb i underlivet", men som i alvorlig irritasjon. Jeg satt og glodde på Lady Gagas musikkvideo "Judas" og får jo øynene opp for denne Jesusen da....

Pen mann det der. Men fnatten kom av at jeg visste jeg hadde sett ham før. Og det gnagde meg så jææævlig at jeg ikke kom på hvem han var eller hvor jeg hadde ham fra. Og plutselig slo det meg... "GOOGLE!" Vi har jo det for en grunn, så der googlet jeg opp Lady Gaga sine videomenn og der kom åpenbaringen. Og jeg fòr rett innpå IMDB.com og der er han....


Rick Gonzales................... og jeg som mente jeg hadde ham fra en eller annen reklame som en modell. Han er jo nydelig i musikkvideoen, og når du googler ham kommer det opp en hårdott!? MED hårband. Noen må fortelle mannen at han burde gå rundt som Jesus oftere. Det kler ham bedre.
 

Også har vi mannebiten #2 som jeg for alvor fikk øynene opp for nå i "The Walking Dead", nemlig Norman Reedus.


Han har jo vært modell én gang i tiden, men hei hei! Han holder seg godt. Føyer seg pent inn i lista av menn som skal tvangsgiftes med meg. Den lista begynner forøvrig og bli ganske lang!! Jeg kommer til og få et helt harem av menn til slutt jeg. Må bare reise en tur over dammen til Hollywood og fiske... fange... menn. Jeg tenkte og gjøre det på god gammeldags vis. Dælje dem i hodet med en klubbe og kaste dem over skuldra. Også svipper vi en tur innom nærmeste Wedding Chapel. Jeg har planene klare ser dere.

Jaja, dere får hygge dere med musikkvideoen. Jeg liker riktignok ikke sangen så veldig godt, men Gaga har sansen for brukbare menn i videoene sine.... 

Endelig har jeg fått sett denne perlen av et mesterverk, denne har vært etterlengtet! Jeg visste vel allerede før jeg så den at jeg kom til å falle hodestups for den, zombie-fantast som jeg er. Og hodestups falt jeg, mer enn det også tror jeg. 

Vi følger politimannen Rick Grimes idet han våkner opp fra koma. Og ja, han våkner opp til et totalt gudsforlatt sykehus, noe som i seg selv er dritskremmende. Han skjønner jo selvsagt ikke bæra av det som har skjedd og får jo sett en dør der det står at det er døde bak en låst dør og lik som ligger rundt omkring. Han treffer på noen andre overlevende som får oppdatert ham litt på situasjonen og han setter så snuten mot Atlanta, der det sies at det skal være trygt. Men... det er det ikke. Her treffer han etterhvert en liten gruppe med mennesker og sammen skal de komme seg ut av byen og opp til en liten leir der overlevende har slått seg ned. Jeg skal ikke skrive så mye mer med fare for å røpe for mye. Dere må rett og slett bare se selv!

Denne serien er desidert noe av det beste jeg har sett i mitt livslange løp. Den er utrolig nervepirrende og jeg følte jeg bare måtte se videre for å se hva som skjedde. Så jeg vart ferdig med hele sesongen på én kveld. Eller... hele sesongen. Det er bare seks episoder i første sesong, alle mellom 40-60 minutter. Noe jeg synes var veldig, veldig dumt når det gikk opp for meg at det ikke var flere episoder da jeg satte på disk tre. 

Men ja. Det finnes vel egentlig ikke såå veldig mye annet å si om denne serien enn at den er helt brilliant. Nervepirrende tvers gjennom, og man sitter plutselig helt anspent og bare venter på at noe skal skje, at en zombie skal dukke opp. Også skvetter man litt nå og da noe som strengt tatt skal høre med i slike serier og filmer.

Noe jeg synes er veldig bra er at det ikke er slike high-tech zombier àla Resident Evil, fordi det lett kan bli for mye og spesielt om man skal lage en tv-serie. Jeg foretrekker de "vanlige" som vandrer rundt og kanskje løper litt, jeg synes de er litt skumlere enn de som kryper rundt på tak og vegger. Jeg er litt gammeldags slik sett. 

Jeg klarer nesten ikke å vente på sesong 2, men er visst pent nødt til det for den skal visst ikke komme med det første......... faen også. Men jeg kan gjerne se den første sesongen ett par ganger til også får så bra er den! Imidlertidig lurer jeg også på om jeg skal investere i selve tegneserien slik så jeg har noe å lese i...:) 

Yeeeess!! Fri i to dager og vi krysser fingrene for at det holder seg slik! Selv om jeg ærlig talt ikke vet hva i hele verden jeg skal finne på... Luksusproblem. Går jo ikke an å kjøre noen plasser heller, for dere har vel sikkert fått med dere at vi er rammet av flom..? Gudskjelov er ikke jeg direkte rammet av det, for det er prat om store ødeleggelser. Det er mennesker som har mistet husene sine og alt de har av livsverdi.

Det er igrunn rart at noe slik skjer her. I lille Gudbrandsdalen. Man kan tenke at det kunne vært verre om man skal sammenligne med andre katastroferammede områder, men det blir bare en liten del av en stor ting igrunn. Vi skal være glad for at ingen liv har gått tapt oppi alt dette, men jeg skjønner bekymringen til alle som har mistet sitt. Der ser man også hvor små vi blir i forhold til det verden tar for seg, til og med her. Lågen skremmer faktisk livsdriten ut av meg, den er diger nå og tanken på hvor sterk den er får meg og holde meg langt unna. Dette er krefter.

Men.. jeg er glad for at jeg ikke er rammet og har mistet hus og ting. Jeg sender allikevel varme tanker til dem som har mistet sine hjem i alt kaoset og ikke minst alt av verdifulle minner.  Vi får bare trøste oss med at ingen liv er tatt, ingen er alvorlig skadet og det er heller ikke noen savnede.

Og sånn ellers er det ikke mye som skjer, som vanlig. Jeg skal snart til Oslo å se Foo Fighters, og gleder meg veeeeldig til det! Må nok snart innøve alle sangene de har så jeg kan gaule med under konserten... Så kanskje jeg skremmer vekk alt av publikum rundt meg i samme slengen...:) 
Også blir det jo litt ferie i sommer, om jeg bare får somlet meg til og booke det som skal bookes. Og ikke minst velge destinasjon, for det skal visst ikke være lett. Jeg vil jo helst være alle plasser på en gang. Får nesten ta en liten loddtrekning. Krakow og Amsterdam er liksom de to stedene jeg vil avlegge et besøk. Men vi får se!!:)

Skrivelysten er heller ikke helt på topp nå, men det får så være. Det er også derfor jeg har vært stille her inne en stund. Vel, det at ikke noe skjer pluss mangel på skrivelyst. Og da gidder jeg ikke å blogge om helt totalt nonsens når jeg ikke har noe på hjertet. Men vi får satse på at dette blir en bra sommer med mye å skrive om, eller hva?:)

Hvorfor går det ikke an å styre følelser dit man vil ha dem? Drite i det man bør drite i og heller fokusere på det som er bra i livet, det hadde vært fint.

Kroppen min har fått en knekk. Den har stoppet opp, og jeg vandrer bare rundt meg selv. Er kun fysisk tilstede, nesten som et spøkelse. Psyken har gått litt på meg, lurt meg. Samtidig som jeg ikke eier energi ei heller ork til å spise. Jeg har nesten ikke spist noe idag og jeg er ikke sulten. Og nei, jeg driver ikke og utvikler noen form for spiseforstyrrelse. Jeg har bare holdt sengen idag, nesten hele dag hvertfall nettopp fordi kroppen min ikke har orket, jeg har ikke orket. Men det har gjort seg så godt som det har latt seg gjøre.

Psyken min har også godt litt mer innpå meg i det siste fordi jeg er redd. Rett og slett nervøs og kjenner at jeg får litt angst. Jeg vet jo ikke om jeg bør ha noen grunn til det nå, fordi jeg ikke vet noe. Jeg håper bare på at det er kroppen min som spiller meg ett puss..

Også egoistiske mennesker. Jeg har dem så langt oppi halsen nå at jeg får brekninger. Hvor langt skal det gå? Er det meningen at det skal gå så langt at folk faktisk blir helt ødelagt? Jeg prøver så godt jeg kan, men spør meg stadig igjen de samme spørsmålene. Jeg har hvertfall avlagt en lovnad til meg selv og det er at jeg aldri i mitt liv skal bli så egoistisk at jeg går over lik for og få det jeg vil ha. At jeg ødelegger mennesker rundt meg, og det er det verste, at disse menneskene ødelegger de rundt seg, de som en gang stod nære. Det hjelper ikke hvor stor avstand jeg velger og ta, tankene er der. Og de dukker opp når jeg ser den som en gang burde stått meg nære. Det er en mager trøst at jeg aldri har hatt behov for det typiske forholdet vi burde hatt fordi jeg aldri har hatt det, men det sårer meg allikevel når jeg ser andre som har verdens beste venn i denne personen. Sånn har jeg aldri hatt det og kan ikke lenger få... Nettopp fordi det er blitt som det har blitt. Og det gjør meg så vondt.

Og igjen kommer savn inn i bildet. Savn etter det mennesket som har stått meg nærmest. Nemlig min kjære bestemor. Jeg vet at dersom hun hadde levd nå og vært borti denne situasjonen her hadde hun nok mest sannsynlig kommet til å se rødt. Men hun hadde vært en fantastisk støtte og hatt her, for hun var nok en av de sterkeste menneskene jeg har vært borti. Men jeg håper hun er her allikevel, at hun henger med meg for å si det slik. Men jeg får også en uvurdelig støtte av mine andre besteforeldre. Mor-mor og mor-far har vært enestående, og selv om jeg ikke åpner meg noe særlig til noen så vet jeg jo at de er der og at de har forståelse. Det er dit jeg alltid kan komme når jeg bare vil ha tankene mine vekk og det føles så bra og ha et slikt fristed. 

Makan, som jeg klager for tiden... Men det føles så godt og bare få det ut, få det ned, sort på hvitt. Og jeg gjør det for min egen del, for å sleppe ut litt fra hodet mitt. Det er mer enn nok som suser rundt oppi der nå, så jeg letter rett og slett på trykket...:)



Jeg skulle så indelrig ønske at jeg snart kunne gjenvinne litt energi og ork. Mangelen av energi sliter på meg om dagen og jeg orker rett og slett ingenting. Jeg suser rundt for meg selv i mine helt egne tanker og når jeg ikke orker og gjøre noe legger jeg meg og sover. Det er tidkrevende og stjeler tiden min, jeg vil jo ikke at det skal være sånn...

Jeg er også veldig deppa om dagen. Jeg vet at mangelen på energi har en rot i akkurat det. Enda en gang har tankene mine truffet meg og slått meg litt under igjen, de tromler rundt i hodet mitt og gjør det vanskelig for meg og føle det helt bra med meg selv. Humøret er virkelig på bunn og jeg har heller ikke energi til å holde det oppe. Det virker som om et smil tar altfor mye fra meg, og det gjør meg vondt. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn..
Jeg er en kløpper på å undertrykke tankene mine, men de tar meg igjen før eller siden. Det er de gangene jeg skulle ønske jeg kunne vært noen andre, noen som kunne tatt tak i problemer der og da og ikke gruble på dem.

Men jeg gråt idag. Og det føltes skikkelig godt, nesten som en liten befrielse. Jeg gråt ikke av noen grunn, det var en typisk "når-jeg-ser-på-altfor-lykkelige-programmer"-gråt. Jeg så nemlig på Ekstrem Oppussing, og der var øyselusene oppe på vidt gap. Og tankene var jo helt på styr igjen over hvordan noen mennesker er tvers gjennom gode, selv om de sliter med sykdommer og annet helvetesskap så er de alltid der for andre.
Men som sagt, det føltes bra. Jeg har ikke grått på lenge nå, fordi jeg har ikke latt meg. "Hva har jeg å gråte for?" har jeg tenkt. Men man bør la seg, enten det er av lykke eller sorg. Det hjelper og det finnes vel ingen annen måte å vise sine følelser enn og la tårene flomme. Det er jo ingenting å skamme seg over, man er jo på sitt mest menneskelige når man viser følelser? 

Ellers har jeg gjort en god gjerning idag. Jeg fant en gruppe på Facebook der en gruppe mennesker skal reise inn til et område ved grensa mellom Thailand og Kambodsja der det bor flyktninger som ikke har igjen noe. Dette er mennesker som er berørt av en konflikt mellom disse landene pågrunn av en krangel mellom to hindutempler. Jeg tenkte at det minste jeg kunne gjøre var å hjelpe til ettersom jeg selv har sett noe av fattigdommen i Thailand. Så jeg donerte 100 kroner, da har jeg hjulpet en familie på fem med mat i fem dager. Jeg skulle gjerne gitt mer, men etter mitt besøk hos tannlegen tidligere denne uken kan jeg ikke skryte av en feit lommebok. Men jeg har da gjort noe og det føles bra. Jeg gleder meg faktisk veldig til å se bildene av dem jeg har bidratt til å hjelpe.
Om du vil hjelpe kan du sjekke ut denne linken: her.
Men det er ut denne dagen tror jeg, så er vel litt kort varsel. Men hei, det går an å spørre om det fortsatt er tid på siden..:) 

Jeg tror faktisk jeg må starte opp en ny kategori ved navn "Klagemuren".

Mennesker.... Jeg tror ikke det finnes noe som opptar meg mer enn dette. Det finnes heller ikke noe jeg har så enormt mange følelser overfor. Mennesker slutter aldri å sjokkere meg og jeg blir til stadighet fascinert. Jeg har også et ekstrem elsk/hat-forhold overfor mine artsfrender. 
I det siste har jeg nok en gang observert.

Jeg lurer litt på når det vart sosialt akseptert at en selv kan sitte å diktere hvordan andre skal leve sitt liv? Nå velger jeg å se vekk fra våre alles kjente diktatorer som en gang i tiden har vandret rundt på jordens overflate, samt noen av de som går igjen i dag.  Men jeg tenker litt mer på disse individene vi møter på til daglig, de som er som meg og deg. 
 Alle mennesker er helt forskjellige og det er alltid noen som vil gjøre eller si noe som ikke faller i god smak hos en annen. Det er jo bare sånn det er.  Men når noen faktisk sitter og drar opp den ene negative tingen etter den andre om hverdagslige sysler som kan være alt fra vanlige hobbyer, diett, trening, interesser og gudene vet hva mer, synes jeg faktisk ei grense er nådd. 

Jeg blir faktisk like paff hver eneste gang noen på død og liv må kommentere noe som er et et uskyldig gjøremål og gjøre dette om til Satans verk. Hva er vitsen?? Selv om man selv kanskje ikke liker å strikke eller sitte ute å lese i sola så er det faktisk ikke nødvendig og dømme slikt nedenom og hjem. Nei, Gud forby at du strikker en genser! Du kan stikke deg halvt ihjel på strikkepinnene og de inneholder giftige stoffer du aldri har hørt om. Og dessuten kan kroppen din bli helt svidd av den ulla du bruker!! Bare så du vet det!! Du kan dø av det altså!

Give me a break! Ja, kanskje det finnes en stor risiko når man strikker seg et plagg, men hvilket liv skal man ha om man skal bekymre seg over alle risikosidene ved det man gjør iløpet av en helt vanlig dag? Da kan man hverken spise, kjøre, oppholde seg utendørs, sove, trene, ingenting. Livet er en risikosport og det er alltid lurt og ta vare på sitt liv enn å sitte og diktere andre hvordan de skal leve tryggest mulig, er det ikke? 

Så lenge en person ikke skader andre med vilje i sine sysler så er det akkurat det samme for meg hva andre velger å gjøre, selv om det kan være risikofylt. Men jeg regner ofte med at et vanlig oppegående menneske vet hva som kan være farlig eller ei. Selv om jeg kanskje ikke er enig eller liker den type aktiviteten andre foretar seg sitter jeg ikke der og skriker ut "DIN JÆVLA SATAN!!" til vedkommende. Jeg prøver hvertfall og ikke gjøre det...

Man skal vel ikke ende opp med og få dårlig samvittighet fordi man liker å lese eller strikke? 

Livet er den sjansen du har på å gjøre det du vil.

Det er de stundene tankene igjen kan innhente deg. Tanker om fortid, nåtid og framtid, 

Jeg strever med å legge deler av fortiden bak meg, jeg prøver så hardt jeg kan. Men hver gang jeg ser over kneika blir jeg slått ned igjen. Det har skjedd én gang for mye hver gang. Jeg blir sliten av det, lei meg. Lei av det. Det er sltsomt at noen som skal være der for deg ikke er der når man trenger personen mest. Men jeg tenker for meg selv at denne personen som har forårsaket så mye ikke behøver å være der. For jeg har de jeg trenger rundt meg, de som kan lytte til meg, som kan gi meg en skulder å gråte på, de som kan være sinte sammen med meg. 
Raseriet jeg har hatt inni meg bryter ikke ut. Ikke skikkelig. Det skulle gjort det, kanskje ting hadde blitt litt bedre da? For min egen del.

Jeg trodde at vi kanskje var på vei til noe igjen. Kanskje et normalt forhold jeg synes vi burde ha. Men når jeg atter en gang skal bli sviktet og løyet til vet jeg ikke om jeg orker. Kanskje det er for mye for langt å tro at ting skal bli 100% bra? Jeg er innforstått med at ting aldri vil kunne bli som før. Fordi det er umulig. Altfor mye er blitt ødelagt, det samme er en del av meg. Jeg har ikke villet innsett det, jeg har prøvd og gå med rak rygg... men det sliter på og være sterk. Og ja, dette har ødelagt meg. Men jeg vil ikke at det skal ta fra meg mer, og jeg prøver og lime sammen det som er ødelagt. Det er ikke sikkert jeg får med hver minste lille bit, men de større bitene skal limes. Til syvende og sist er det meg selv jeg må leve med livet ut...

Jeg tenker på nåtid. Fordi jeg er så lei. Jeg er lei av alt. Jeg er lei av å se de samme menneskene opp igjen og opp igjen, lei av hver eneste dag, og selvfølgelig lei av det som foregår. Men jeg har allerede lagt en plan og jeg skal gjennomføre den. Hva det er vil jeg ikke si, men det ligger i framtiden min og jeg ser fram til det og håper virkelig alt går etter planen. Jeg trenger å komme meg vekk nå. Men jeg ser framtiden min for meg nå, og selv om det ikke er utdanning jeg sikter til er jeg sikker på at dette åpner nye dører for meg og ikke minst en ny verden.

Alt skal ordne seg. Men det skal visst ta tid. Jeg har hatt nok regnværsdager nå, og jeg vil se solen. Jeg vil kunne le, smile, være med dem jeg er glad i. Jeg vil flykte inn i min egne fantasiverden der jeg kan ligge i en blomstereng og se opp i den blå himmelen med noen jeg elsker.
Og selv om naget alltid kommer til å sitte fast så vil jeg leve. Fordi jeg kan. Jeg har gjort det klart for meg selv at ingenting av det som har skjedd er min feil, jeg kunne ikke gjort noe annerledes. Jeg har alltid visst det, men dessverre har jeg påtatt meg en skyldfølelse jeg ikke burde. Og dét har jeg gitt meg selv et stort forbud om å gjøre. Jeg har en ren samvittighet og klarer fortsatt å vise omtanke og empati overfor dem jeg har nær, og det er mye mer enn hva de som har forårsaket all denne dritten kan si.

                                       weheartit.com



La hverken mennesker eller hendelser ta livsmotet fra deg. 


Crappy dag... Har hatt mange dager med strålende vær og varme, men nå... nå kommer regnet. Lett å glemme. 

Jaja, her går ting i stort sett samme tralten. Jeg er like polleninfisert som sist, tett og jævlig. Vandrer bokstavelig talt rundt som en zombie, for det nytter ikke å si ting til meg. De  blir glemt med en eneste gang allikevel. Krysser fingrene for at det snart går over, har bare gått slik i over én måned. Gudskjelov vet nesten alle om det da, ettersom jeg bruker Facebook for å syte og samle litt medlidenhet. Og ikke minst for at jeg har måttet forklart meg utallige ganger når jeg ikke hører hva folk sier eller når jeg glemmer noe. Håper jeg er tilgitt..

Nytt irritasjonsmoment btw. Disse her massemeldingene som er så "fine" og "filosofiske" som folk driver med på Facebook. Skjerp dere. Det er virkelig ingen hensikt i å kopiere slike sitater. Spesielt ikke om du har hundrevis av svin på skogen og skal rettferdiggjøre det med et sådan "klokt" sitat. Jeg sikter jo mest inn på disse sitatene som skal omhandle sitt eget liv, at det er en bok og alt sånt pjatt. Herregud, skriv noe annet.

Også er det voldsomt til klagesanger folk skal komme med om det store, skumle bygdadyret. Jeg for min del er 100% innforstått med at jeg bor på bygda og slepper ikke unna det dyret uansett. Folk prater.. Sånn er'e bare, og slik kommer det alltid til å være. Men jeg prater gjerne igjen til de som måtte undre, for hvorfor kan man ikke bare gå til den det gjelder å spørre? Jeg ser ikke vanskeligheten igrunn, får om man på død og liv er så interessert i andres liv og ønsker et svar kan man jo få det!:)

Også. KAN DERE VÆRE SÅ VENNLIGST OG SLUTTE MED DEN JÆVLA SYTINGA OVER EUROVISION!? Herregud, sånt skjer! Det hjelper ikke å skylde på lydsystemet og alt annet når man ikke har sangstemme. Ja, jeg synes det er latterlig om det skal gå på rase og at det var derfor hun vart utkastet. Men folkens... det er ikke verdens undergang. Jeg personlig synes ikke at hun hadde en altfor vakker sangstemme, det var jo en helt normal stemme. Nesten på mitt nivå, og det sier vel sitt...

Velsann. Og utenom dette så er alt greit.. 

ÅÅÅÅÅÅ, jeg har så lyst til å skrive så mye! ......men jeg kommer ikke på noe å skrive om, og det skjer jo så sinnsykt lite i livet mitt at jeg tror jeg dør.

Apropos død. Jeg ser ut som en død. Pågrunn av allergien min har jeg fått EKSTRA rynker under øynene, samt blå ringer. Jeg ser 20 år eldre, og forslått, ut. Også var jeg på jobb idag..... seende sånn ut, helt uten sminke. Mamma fikk jo nesten panikkangst da jeg kom hjem fra jobb idag. "DU HAR IKKE HATT PÅ DEG SMINKE IDAG HELLER!?" skriker hun. Neida... hun gjorde ikke det. Men jeg skjønner ikke vitsen med sminke når jeg bare gnir den utover allikevel, jeg ser heller ut som en halvt-levende død eller som noe som har dratt seg ut av Dovregubbens Hall. Jeg er skikkelig naturlig for tiden rett og slett, med pollenstøv og greier. Mangler bare å gå naken så er det 100% naturlig.

Jeg vurderer også å slette meg fra Facebook. Fordi alle irriterer meg på en eller annen måte. Og jeg mener alle. Enten så er de med i dustete grupper og kommer med dustete argumenter, enten det er politikk eller tull det er snakk om. Same same, but different.... Eller meninger. KAN FOLK VÆRE SÅ VENNLIG Å SLUTTE OG KOMME MED SINE INNERSTE MENINGER OM ALT? Og bare for å understreke, sine egne meninger. Veldig viktig tydeligvis.
Jeg tar hvertfall avstand fra diskusjoner uten mening, og eier heller ikke én eneste egen mening. Blir for mye ork...

Jeg synes forøvrig at staten kan innføre egenkomponerte studier, der vi selv kan bestemme hva vi vil studere og hvor lenge. For jeg vil veldig gjerne ha et år med arkeologi, et år journalistikk, et år kriminologi, et år foto, et år psykologi, et år idrett og et år historie. Bare for å begynne med noe liksom... Som vi sier på døl - det ha jaggu vore luggumt. Eller kanskje noe nytt hver dag... eller det blir vel sikkert vanskelig. 
For nå tenker jeg jo på studier da. Og en dag så vil jeg kanskje bli prinsesse, mens en annen vil jeg blir pirat. Eller... jeg mener jo selvfølgelig at jeg en dag vil studere journalistikk, mens en annen vil jeg bli arkeolog og grave opp gamle ting.  Kan jeg ikke bare bli en alt-mulig-og-vet-alt-kvinne? Liker best prinsesse/pirat-tankegangen da.. Hadde det bare vært så lett.. Kanskje jeg skal slå på tråden til Jarle Andhøy å spørre om vi kan være pirater? For det ha hvertfall vore luggumt...

Ja, nei... utdanning meg her og der. Jeg får bare tenke enda hardere på det. 

Kan ikke pollen bare legge seg ned og dø en laaaaaaang og smertefull død? 

Jada. Det er den tiden på året igjen, kroppen min lever sitt eget liv ettersom jeg våkner.. 07.32!!!!!! Jeg har jo fri og greier! Men neida. La meg jo ganske sent, og sovnet enda senere. Så nå skal jeg framlegge ekstrem syting her inne fram til bedre tider. Jeg kan jo like så greit oppdatere at jeg framover kun ska gå i ull for jeg skal hvertfall ikke få noen luftvegsinfeksjon! Tradisjonen tro sniker den seg vel innpå den også... 

Det ser ut til at det blir strålende vær idag også... søren óg. Kanskje jeg skal driste meg ut idag, jeg får se. Eller så skal jeg ligge inne og verne meg mot sol og pollenbefengt luft som en eller annen lyssky vampyr. Også.... Zyrtec! SKAL IKKE DET HJELPE!? Jeg begynte jo tidlig også! Neste år blir det morfin fra og med januar. Apropos den type stoffer så skulle man vel tro at jeg går på noe ettersom jeg går konstant i ørska, er totalt fjern, hører ingenting, orker ingenting og er generelt totalt invalid både fysisk og psykisk. Ser dere hva pollen gjør mot meg??? :'(

Og enda et problem som dukker opp er jo denne her såkalt våryrheten da. Dét + pollen = DANGER. Alle menn er atter en gang vakre.... alle. Selv om det ikke er tilfelle, men slik ser jo jeg det da. Men om jeg får meg ett eksemplar nå er heller tvilsomt ettersom jeg ser ut som en levende død og oppfører meg deretter. 

Men sånn utenom denne slitsomme pollensituasjonen så ser ting bedre ut sånn generelt. Jeg føler det bedre med meg selv, psyken min går litt opp igjen og jeg ser framover og prøver så godt jeg kan å legge ting bak meg. Det er jo ikke lett, men det går hvertfall én vei nå og det er oppover..:) Det er herlig og få svar på ting, og selv om jeg ikke har fått svar på alt jeg vil ha svar på så går det rett vei. Alt kommer opp for en dag allikevel.. 

Jaja, dere får nyte denne fine vårdagen dere som er i stand til det!:)

Hei igjen! Hva er opp?
Atter en gang så er det jo leeeeeenge siden jeg har gått inn her og skrevet, men jeg har rett og slett ikke orket. Det går liksom i samme tralten som alltid. Ellers er jeg jo i det filosofiske hjørnet og tenker mye, sklidd litt i motbakken igjen og pollenallergien har kicket inn for fullt. Så her er det bare fryd og gammen!;)

Vel... i det siste har jeg undret litt over hvor mye en person skal tåle? Jeg kjenner flere som har slitt på den ene og den andre måten i det siste, mennesker som fortjener det minst her i verden. Det er jo ingen hemmelighet at livet kan være jævlig urettferdig, men når jeg ser på mennesker som er godheten selv og som går gjennom et helvete og når jeg ser på mennesker som jeg rett og slett vil kalle pur onde og som også kan være oppstandelsen til det helvetet begynner jeg jammen meg å lure. Er det virkelig sånn det skal være???

Jeg går jo gjennom mitt jeg også, og selv om jeg prøver så inderlig å legge ting bak meg og ikke tenke så mye mer over det så er det vanskelig. Spesielt når jeg vet så mye som jeg vet som jeg kan ta i bruk til min egen fordel for at jeg skal få det bedre med meg selv. Jeg vil takke de folka som har kommet til meg og spurt meg om de ryktene de har hørt. For ja - her er det typisk bygd, alle vet jo alt innen no time. Men allikevel finnes det jo noen sjeler som gidder og vise litt omtanke og som faktisk spør meg istedenfor å sladre videre og pakke på med enda mer drit. Jeg driter i om disse menneskene allikevel fortsetter bygdesladderen, men jeg har hvertfall fått sagt mitt. Og jeg er jo fortsatt sint som faen så jeg har ikke akkurat pakket det inn i silkepapir med pene sløyfer på, men jeg har sagt sannheten akkurat slik den er. Er jo rene terapien!

Også lurer jeg veldig på om disse menneskene som forårsaker all verdens drit har det godt med seg selv? De kan jo ikke ha det, men hvorfor i all verden skal det fortsette da!? Det ene mennesket som har skapt istand denne situasjonen for meg kom og pratet til meg for litt siden, etter det har jeg tenkt. Jeg tenker på hvor kvalm jeg blir av dette mennesket som spiller et dobbeltspill uten like. Før dette tenkte jeg jo at kanskje jeg bare skulle la være, tenke kun på meg selv, drite i hva disse menneskene gjorde. Men som før nevnt over her, så vet jeg nå en del. Jeg er faen ikke dum. Og det er ikke bare-bare å drite i dem ettersom det ene mennesket faktisk har stått meg ganske nære. Jeg velger å bruke har stått nettopp fordi det var en gang... Jeg blir lei meg av å tenke på at ting aldri noen gang kan bli som før, uansett hva som prøves på. Jeg orker rett og slett ikke mer, jeg gidder ikke gjøre en innsats for at vi skal få et bra forhold igjen fordi det er langt ifra min oppgave.
Tenker også litt på hvordan de gjør vondt verre. Jeg har jo sagt det, men alt jeg sier om saken er tydeligvis bare luft. Men jeg har også sagt at dersom de velger å løpe sitt egeet løp uten noen som helst hensyn til hva jeg har sagt så får alt bare være, jeg velger da og ikke være en stor del av denne personens liv. Noen vil vel kanskje si at det er brutalt, men jeg føler at det for meg er rett. Første gangen jeg sa det var jeg rasende, men jeg har tenkt mye i ettertid når jeg har roet meg ned og har funnet ut at slik vil jeg ha det. Når mine meninger og det jeg sier ikke betyr noe så får det slik være.

Jeg har tenkt litt på om jeg skal skrive om det som har skjedd. Nettopp fordi jeg tror at det kan hjelpe meg litt og få det av meg og kanskje det er noen andre som går gjennom noe liknende eller som har gjort det.

Vel vel. En liten innføring i tanker jeg tenker for tiden... Jeg kan allikevel avslutte med at "karma is a bitch", for man får som regel som fortjent før eller siden...:)

Det er de gangene når jeg så inderlig skulle ønske jeg hadde hatt en helt egen diger øy langt faen fra alle mennesker. En øy der jeg kunne vært helt alene, slappet av og ikke hatt noen bekymringer whatsoever. Tror jeg skal spørre Johnny Depp om jeg kan låne øya hans litt..?

Vel.. Atter en gang sliter jeg med tanker, spørsmål jeg vil ha besvart og ikke minst at jeg vil så veldig gjerne at noen mennesker kunne vært ærlige mot meg. Selv om jeg på en måte vet trenger jeg en bekreftelse. På en merkelig måte går jeg rundt i blinde... noen som har sannhetsserum til overs som jeg kan snike til uærlige mennesker?

Igjen er jeg sint. Og det hjelper lite på at jeg er så sliten som jeg er. "Vårslapphet". Trodde man skulle bli kvikkere når dagene blir lengre og det mørknes sent ute, men det får så være. Blandingen av vårslapphet og mitt psykiske humør gjør meg dødssliten. Jeg orker ikke å utrette noe større enn det jeg virkelig, virkelig må.
Hver minste ting kan irritere vettet av meg og jeg trenger en time-out fra dem rundt meg. Jeg må bare ha med meg selv og gjøre en liten stund, jeg orker ikke andres problemer akkurat nå. Eller mangelen på problemer også.. Som sagt, alt tirrer meg noe så sinnsykt.

Jeg blir obsternasig, kverulerende og irritert så fort jeg ser noe jeg ikke vil se.. Jeg kan ikke lese nyhetene en gang uten at jeg blir irritert. Jeg blir sur når noen retter på meg og prater om ting de egentlig ikke har peiling på.. Eeeegentlig er jo det slike ting jeg ikke takler fra før av nå, men nå flyr jeg rundt som en aktiv vulkan og neste utbrudd er rundt nærmeste hjørne. Men jeg prøver å fokusere sinnet mitt på de rette personene, jeg prøver. Men det er visst ikke bare-bare.

Kunne jeg ikke bare vært en komplett følelsesløs person?? Hadde ting vært lettere da? Det er jo slik det virker på dem som har såret meg og de rundt meg så inderlig....

Når jeg ser mennesker som skal framstille seg selv som prakteksempler på gode mennesker blir jeg alltid i tvil. For det jeg har opplevd i slike tilfeller er at sånne mennesker er så opptatt av å leve opp til dette at de mister fotfeste - og seg selv.

Jeg skjønner ikke hvordan noen orker å framstå som perfekt. Noen som aldri gjør noe galt, som kun har gode ting å si om alle, som rett og slett ser på seg selv som godheten i egne høye person og som ikke har noen feil eller mangler.
Jeg hadde aldri orket og sette opp en slik fasade. Jeg er menneskelig og har en hel haug med feil og mangler ved egen person, det kan jeg gladelig innrømme. Fordi det er de manglene som gjør meg til den jeg er.

Jeg er grinete, uorganisert, likegyldig, kan bli jævlig sur på andre individer på denne jorda, jeg er egoistisk og kjører stort sett alltid den veien jeg vil og jeg kan være kald og selvsentrert. Men vil det da si at det gjør meg til en direkte dårlig person? Jeg er jo ikke ond...? Jeg vil ingen vondt med vilje.
Jeg har jo mine gode sider også, vil jeg tro. Jeg er en god lytter, jeg elsker dem jeg har rundt med, jeg finner glede i de små ting, jeg liker roen jeg har rundt meg, jeg er en drømmer (kan vel kanskje være en dårlig side også) og jeg har et ganske så åpent sinn.

Både mine gode og dårlige sider er det som gjør meg til den personen jeg er. Og jeg må jo godta mine dårlige sider også, uten dem hadde jeg jo ikke hatt en personlighet, hadde jeg vel?

Vel... som dere sikkert har sett er det  minimalt med aktiviteter inne på denne bloggen for tiden, IGJEN. Men det får så være, takker meg heller til å skrive når jeg har noe å skrive enn bare å skrive tomprat. Jeg gidder hvertfall ikke å legge ut om dagene mine i det vide og det brede.

Jeg har en del ting jeg vil ta opp, men glemmer dem så fort jeg plasserer meg foran skjermen. Og skrivelysten er ikke helt på topp, jeg orker jo nesten ikke å være sarkastisk mer en gang. Jeg har også fundert litt over om jeg skal legge ned bloggen for en stund og kanskje dukke opp ved en senere anledning og kanskje på en annen plattform enn blogg.no. Samle meg opp litt ymse å skrive om... Men jeg er jo ganske glad i denne bloggen også da, for jeg har jo skrevet så mye om så mangt, og det er litt synd å "miste" alt det også... Nei dere, time will show! 

Men da vet dere det, om det fortsatt er noen lesere der ute...:)