Har dere noen gang glemt hvor gamle dere egentlig er!? Det skjedde meg for litt siden, og jeg har aldri vært mer frustrert i mitt liv tror jeg. Eller jo, frustrasjonen som bredte i meg da jeg våknet søndagen og luktet mann. Jeg bare "hvorfor lukter jeg mann? HA É VORE ATTÅT!?", men så viste det seg bare at det var mitt rene dynetrekk som luktet av det jævla skyllemiddelet som har lurt meg en gang før.

Men, over til dette med alder. Jeg vart skikkelig uenig med meg selv, så uenig at jeg til og med måtte regne ut alderen min med KALKULATOR. Herrejemini. 
Jeg kunne bare ikke tro at jeg var hele 22 år gammel, snart 23!  Hele livet mitt bare passerte foran øynene på meg og jeg friket ut fordi tida går så inni helvetes fort! Det er ikke lenge siden jeg var en forvirra 15-åring. SNART 10 ÅR SIDEN DET OGSÅ!!! Men ja, jeg vart faktisk nesten hysterisk. Følte det som om jeg allerede hadde en skikkelig midtlivskrise av dimensjoner. 

Men jeg slo meg til ro med mine 22 år, jeg. Nettopp fordi jeg ikke gidder å stresse med noe som helst. Og det er greit med noen år ekstra på baken nå når jeg skal ut på tur også! Jeg angrer igrunn ikke på at jeg ikke har gjort dette før, fordi jeg har allverden med tid til å fortsette med livet og oppleve det verden har å tilby!
Og ikke for og være ekkel eller støte noen, men fy faen så glad jeg er for at jeg ikke har gått i fella og endt opp med hus, barn, mann og stasjonsvogn!! *gledesdans*  Men akkurat dét er noe som ikke ligger i kortene mine for denne perioden. Eller i min natur for den saks skyld... Lever heller livet nå og blir 35 før jeg slår meg komplett til ro enn å vente med å leve livet til jeg blir 50. Greit med alt en får gjort, i god tid også!

Jeg er så sinnsykt priveligert som har denna muligheten. Jeg har fått lov til å bo i heimen for å spare opp penger, jeg har ingen forpliktelser i form av lån av ymse slag, eller kjæreste. Jeg kan faktisk gjøre hva pokkern jeg vil, for jeg har bare meg! Høres sikkert skikkelig loner ut, men det er jammen meg sant også! Jeg har jo venner og familie som jeg elsker høøøyt, men jeg sitter ikke der for evig bare for å være der liksom. Nå må jeg fylle dautiden min med noe, og starter med Australia. Planer blir lagt på løpende bånn, og går alt som jeg har forutsett det så blir det jammen meg studier enten i Bali eller Brasil...eller begge plasser! OG JEG GLEDER MEG SÅNN!

Akkurat nå er jeg så sinnsykt på topp at jeg rett og slett bare får lyst til og ta en skikkelig jalladans rundt i stua. men orker ikke, fordi jeg har lagt meg.

Jada dere! Nå er det ikke lenge før avreisen til Australia er her.... Jeg føler at jeg har så sinnsykt mye igjen å gjøre! Og selv om pass, visum, vaksiner, billetter, forsikring og penger er i boks så føler jeg alltid at det er noe som mangler. Og da blir jeg helt utafor og superstressa. Så stressa at jeg ikke får gjort noe.

Jeg kunne begynt så smått med pakking også. Men jeg HATER å pakke. Og når jeg skal stappe med meg ting for 9 måneder er det ikke bare-bare. Jeg har aldri vært i Australia, så jeg vet ikke hva som er gunstig og ha med seg av klær. Og jeg finner ikke noe hjelp når jeg googler pakkelister heller. Så hjelp mottas med takk. En veldig stor takk!

Sånn ellers begynner jeg å glede meg veldig, men jeg gruer meg også litt. Gruer meg til flyturen. Jeg skal være glad når jeg lander på Australsk jord, tror til og med jeg skal gi en liten klem til bakken. Bare for at jeg er i live. 
Vi skal fly med British Airways på noe som heter World Traveller class! Og som jeg skjønte rett er det fri bar! PARTY PARTY! ....nei. Aldri i verden om jeg skal fly med hangover igjen. Prøv og drikk 50 liter vin før en 11-timers flytur til Thailand og se hvor fint det er. Så denne gangen holder jeg meg unna alkohol, uansett hvor nervøs jeg er. 
Og jetlag er også noe jeg ikke ser fram til. Det er SLITSOMT.

Men, herregud! Dette blir tidenes tur, jeg gleder meg veldig til vi er framme og til alt vi skal se å oppleve. Og ikke minst til å reise innom Thailand igjen på turen hjem! Frykter jeg får blod på tann etter denne turen og reiser ut med en gang jeg kommer hjem igjen. Har allerede en hel haug med planer linet opp etter hverandre, men så var det dette med penger da...  

Men ja! Tips mottas med takk, både når det gjelder det ene og det andre igrunn!:) 

Tilbake til denne forsømte bloggen.
Ja, jeg har egentlig bare glemt helt av bloggen, i mangel på ting å skrive om og ikke minst mangelen på ting som skjer. Så derfor har jeg bestemt meg for å reise til Australia. 

Den 16. februar vender jeg og søstera mi snutene våre down under for Working Holiday. Jeg har lekt med tanken siden i sommer, men har vært litt sånn frem og tilbake og til og med vært litt pynglete. "Det er jo så langt hjemmefra....". Men den fornuftige delen i meg skrek ut "MEN FOR HELVETE! REIS!!!". Så da gjør jeg det!:) Jeg har absolutt ingen forpliktelser whatsoever, så hvorfor ikke?

Vi reiser med Kilroy. Jeg synes det er utrolig greit og ha litt ekstra støtte når man reiser for første gang å langt vekk over lengre tid. Og jeg har vært i kontakt med utrolig hyggelige og ikke minst behjelpelige mennesker. Selv om det sikkert koster et par tusenlapper mer enn om jeg hadde reist på egenhånd gjør det igrunn ikke noe. Det er fint og få litt "innkjøring" når man kommer til et helt nytt land. Vi får hjelp med alt av skatte- og lønnsgreier, medlemsskap i ymse arbeidsprogrammer, osv. Jeg ser veldig fram til dette!

Det skal bli utrolig godt å komme seg vekk. Og få ting på avstand, ikke minst! Det har vært et slitsomt år for å si det mildt. Men det skal sies at jeg kommer til å savne mitt lille Norge allikavæl... Men herregud, en liten pris å betale for noe som skal bli mitt livs opplevelse! Jeg gleder med til den dagen jeg kommer tilbake og kan fortelle om alt jeg har gjort og sett, og alle menneskene jeg har møtt! Det blir nok en opplevelse jeg vokser litt på også, har et lite håp om at jeg kanskje finner veien videre med tanke på utdanning mens jeg er der også. Selv om jeg har bestemt meg for og ta noen måneder i utlandet igjen og lære meg spansk..;) 

Nei dere, dette blir supert!:D 

Herregud dere(som fortsatt leser denna guds, nei, Thereseforlatte bloggen).... ikveld.
HVA ER DET MED MEG!? Har jeg en magnet som tiltaler 40+-åringer til å løpe på meg? Eller hva er det!? Jeg blir fortvilet.

Ja, som dere skjønner var jeg en tur ute i kveld. Så, beruset tilstand er tilfelle i skrivende stund. Men jeg har hygget meg ute med den mannlige delen av pensjonistforeningen, det var jo hyggelig. Jeg liker gratis alkohol.
Men det er de ganger der jeg virkelig lurer.........har jeg kun sjanse på de noe eldre folka?
For noen helger siden fikk jeg jo faktisk en som var yngre enn 90 år på kroken, og ja - da lettet jeg noen tonn. For denne fyren var hvertfall nogenlunde klar over alderen min og han var vel maks ti år eldre enn meg vil jeg tro. Så, vel. Men jeg må si at flertallet som legger an på meg for tiden mest sannsynelig har 80 havarerte ekteskap bak seg, og potensproblemer.  

Nå ikveld slo jeg av en prat, fordi jeg merkelig nok liker og bli kjent med folk, med en eldre herremann. Også gjetter han alderen min......18 år. 18 ÅR. Der sitter jeg med en som sikkert kunne vært faren min, og han prater om sex og greier... bitch please. Det er de tingene jeg ikke trenger; detaljerte fantasier som inneholder meg og vedkommende, og gamle menn som mener jeg er 18 år. Og når jeg sier at jeg er 22 år, så er det plutselig jeg som er pensjonist...!? Nei, dere.. jeg vet ikke hva jeg skal si mer.

OG!! Kan folk gi seg med det her: kjøpe en øl eller annen drikkevare til noen de har sett seg ut, også plutselig bare plumpe ut: "så, når skal vi reise hjem??" eller "hos meg eller deg?". Er det bare jeg som har kjerringtendenser og liker og ha en liten aning om hvem det er som står foran meg og lurer på når vi skal hjem? Fint folk enker på meg da, for all del! Men jeg trenger et nytt sjekketriks nå. Så den som har et fantastisk bra triks, bring it!!?

Jeg må nok bare innse at denne bloggen er totalt forsømmet. Jeg har ikke bidratt med oppfølging i det hele tatt, og jeg har lovet dere gull og grønne skoger... eller bilder da. Men får dere det? Ikke faen. Jeg sier som leverpostei-mannen; "det tar for laaaang tid" å laste opp bilder. Og tålmod er ikke noe jeg har i overflod av. Jeg skal slutte og love ting til folk. Ikke forvent noe av meg.

Vel, siden sist har jeg vært på flyttefot igjen. Og denne gangen har jeg vært så heldig at jeg har en haug med polakker til naboer, som ser rett inn på soverommet mitt. Den dagen jeg skal kjøpe meg hus skal jeg flytte til fjells og forby naboer. Jeg kan ikke løpe rundt naken når jeg er alene hjemme, for de titter inn. Det står en og røyker omtrent hele tiden i vinduet og jeg er faktisk så innbilsk at jeg er overbevist om at han står der bare for å se etter om jeg kommer løpende i all min prakt. Men nå skrur jeg av lyset når jeg skal kle av meg og vandrer rundt naken i mørket istedenfor. Jeg har persienner, men for og ta dem ned vil det si at jeg må stå i vinduet og gnukke.
Jeg har også forsøkt meg på en skikkelig brutal gorillagange opp trappa til leiligheten mens han ene gubben stod i vinduet igjen.. men når jeg tittet etter så stod han jammen meg der og glodde når jeg var kommet inn også. Jeg trenger skremmetaktikker, folkens.  
Jeg har én idé. Og det er nemlig at jeg viser meg i bestemortrusa mi. Den kan skremme Lars Monsen. Og om jeg kanskje slår på stortromma, så skal jeg vise meg i den mens jeg er fyllesyk som faen. Da skremmer jeg alt som eier øyner. Ellers er jeg ganske så åpen for forslag generelt.

Og ellers er det ikke mer jeg kommer på som er verdt og nevne i skrivende stund. Tenkte jeg skulle begynne med noen morsomme lister og sånn. "Ting jeg hater" er jeg ganske godt i gang med, for jeg legger merke til fler ting omtrent hver dag. Og noen ganger så kan ting jeg allerede hater bli enda mer intense, så ja... Jeg har mye og henge fingrene mine i for tiden. F.eks folk med tyggis. VÆR SÅ SNILL OG HOLD IGJEN DEN JÆVLA KJEFTEN NÅR DERE TYGGER. Lyden er ekkel og dere ser fantastisk dumme ut når dere gaper for å "tygge".... gash.

Until next time (omtrent 6839e.Kr) kan dere kose dere med dette bildet:

Hei igjen!

800 år siden sist jeg blogget, og det som har skjedd siden da er at jeg har fått kamera!!! Min etterlengtede bursdagsgave kom meg i hende for noen uker siden, et Nikon D3100! Og så langt er jeg veldig fornøyd med det, selv om jeg ikke har satt meg helt inn i det og dets funksjoner enda.. Men noen bilder har det da blitt!:)

Som modeller har jeg brukt Dina og Luna til stadighet, faktisk så mye at de nå går sin vei så fort jeg kommer løpende med kameraet... Og jeg fikk prøve meg fram da jeg sist uke var på tur i Juvass og besøkte istunnelen som er blitt kreert oppi fonna der. Dere vet der, den fonna som ligger akkurat der!? Ja, nei. Men det er nå en klimapark som befinner seg oppe i Jotunheimen, og det var vel verdt besøket syntes jeg. Lik Klimaparken på Facebook da, vel? :)
Bare trykk her, så får dere sett bilder og oppdateringer. Og kanskje dere blir fristet til og ta en tur? Den istunnelen kommer nok ikke til å stå for evig med dagens klimaendringer, og det er litt fascinerende å vandre rundt inne i ei fonn som er fra istiden. Gammal is, dere!! Følte meg nesten som en liten huleboer der jeg gikk... Men det var supert, jeg ELSKER alt som har med istiden og gjøre, skikkelig fascinerende! Og at de har funnet massevis av gamle ting som Norges eldste sko fra bronsealderen(!!), piler, pilspisser, skremmepinner, osv. dempet ikke fascinasjonen min. Spørst nok om det må bli en arkoelog ut av meg når jeg blir stor.

Men jeg tenkte og lage et eget innlegg med bilder fra turen, istunnelen og ikke minst naturen fra der. Vi var der jo på en helt fantastisk nydelig dag, faktisk den første ordentlig fine dagen oppe i Jotunheimen også, så det rett og slett fantastisk!:)

Jeg kan jo legge ut et bilde av meg da, enn så lenge:

Oppi der er inngangen til tunnelen... og foran der står jeg og viser muskler og gjør noe rart med beina mine slik så de ser helt udimensjonerte ut.  Eller så er det sola som gjør det.

Kanskje jeg blir flinkere til å blogge igjen nå? :D

Tenker litt på dette med perfeksjon... Hva er det, hva innebærer det å være perfekt?
Hva legger du i å være perfekt?

Det er så absolutt ingen fasitsvar, ettersom å være perfekt er noe som oppfattes forskjellig av alle mennesker. "Ingen er perfekte" sies det som trøst når noen har gjort noe galt. Jeg synes det høres så.... nedbrytende ut. Selvfølgelig er ingen perfekte i den forstand at de aldri har gjort noe galt, sagt noe som såret osv. 
"Jeg er perfekt... men med mangler" høres så jævlig mye bedre ut. Så fremt du da ikke har dyttet noen utfor et stup, enten bokstavelig talt eller metaforisk sett. 

Den ytre perfeksjonen da? Hva skal til for å være perfekt? Er det dét og ha en kropp uten skrammer eller oppfylle dagens skjønnhetsidealer til punkt og prikke? Eller er det dét og oppfatte kroppen sin som livets lerret? Jeg velger det siste. Hvert et arr jeg har forteller litt om meg, og jeg husker hvordan jeg fikk mange av dem. Bak dem kan det ligge noen morsomme historier, smertefulle historier, teite historier and so on. Alt i alt viser de bare at jeg er menneskelig. Og de er meg. Det samme med tattoveringene mine, de er også "arr" som jeg har fått gjennom livets løp, og selv om alle jeg har nå er ganske ubetydelige uten noen spesiell historie å hentyde til så er de en stor del av meg..

Tenkte jo litt på dette med perfeksjon da jeg fikk hilse på en chihuahua her om dagen. Chihuahua er jo blant de rasene som skal være perfekte. Ingen vil jo ha dem om det er noe "galt" med dem. Denne chihuahuaen hadde bare ett øye. Men det var også den som tok mest av interessen min blant alle de andre hundene som var der, fordi den lille skavanken gjorde den hunden fin og annerledes.. Nesten så jeg puttet den i jakkelomma og tok den med meg hjem...

Også er det den indre perfeksjonen... Det finnes jo millioner, eller milliarder, med personligheter. Jeg vet at alle har dårlige sider, sånn er det bare. Men er det noe som alltid skinner gjennom og som er det jeg verdsetter høyest er det ærlighet. Selv om den kan være rå og brutal så synes jeg ærlighet er det som er viktigst av alt. Dét, og evnen til å bry seg om andre. Etter det siste året har jeg lært mer, og lært mer av hvilke mennesker jeg vil omgi meg med. Og selv om jeg har fått en tillitsknekk overfor andre folk, så vil jeg jo ikke at dét skal stå i veien for at jeg skal kunne stole på andre, det har jeg bestemt! Og ja, de som er ærlige, de som evner å se hvordan andre har det og ikke gjør ting som de vet sårer andre er mennesker som er mer verdt enn gull. For meg er det perfeksjon.

Til syvende og sist er det jo alltid det indre som teller, for det er det som definerer deg som person.. og det er jo faktisk det indre som også styrker det ytre.

Hva er perfeksjon for deg? 

Aaaaaah!! Konsertopplevelsen jeg hadde igår føyer seg pent inn som en av de beste konsertene jeg har vært på i livet mitt. Foo Fighters kan det å rocke og ikke minst lage en uforglemmelig stemning.

Selv er jeg ikke blodfan, men jeg har jo hørt mye på dem opp gjennom åra og har alltid likt det jeg har hørt fra dem. Men nå skal jeg med hånda på hjertet innrømme at de er et av de beste bandene som eksisterer, for dét liveshowet.... jeg blir nesten ordløs. Det var jo nesten så jeg begynte å gråte opptil flere ganger. Dave Grohl har helt klart en fantastisk tilstedeværelse og gir ALT fra start til slutt. Og han nådde ut til publikummet med smalltalk og vitser. Herregud, jeg elsker den mannen!

Selv om lyden vart brutt flere ganger, så har jeg ikke noe å utsette på det heller. Det viste oss vel egentlig bare at hele gjengen i Foo Fighters er helt nede på jorda og tøyset det bare vekk. "Are we too loud for your PA system, is that what you're saying!?" Og selv om lyden brøt gjentatte ganger fortsatte de bare å spille og med god hjelp fra publikum til å opprettholde synginga gjorde det allikevel ingenting. Det var egentlig helt ubeskrivelig å være der..

Så jeg flyter rundt på en sky av lykke og skal leve lenge på denne opplevelsen! Dessverre vart det dårlig med bilder og videoer fra konserten, for hvem har tid til å stå der med kamera??? Nei dere, dette krevde helt klart min fulle oppmerksomhet. Fikk vel en liten snutt da de spilte min favorittlåt "My Hero", men det var det.

Og låtene... herregud. For en fantastisk spilleliste! Det tok helt av når de spilte fler av de tidligere låtene sine som alle kjente igjen. Pausen var at Dave sang et par sanger på akustisk vis før de igjen rocket løs. Det kunne ikke blitt bedre i det hele tatt. Selv om det var savnet noen låter skal man jammen ikke klage!

Nei dere. Vi får krysse fingrer for at de kommer tilbake i nærmeste framtid!! Da skal jeg se dem igjen, definitivt!! De er verdt billettprisen + så mye mer! Og jeg kan ikke komme på noen andre konserter jeg har vært på der bandet/artisten har nådd så ut til publikum som Foo Fighters... og det var noe av det som gjorde dette til en helt fantastisk minneverdig kveld!

I loooooove them!



"Fremdeles på leting? :P send meg en Mail da vel ;)"

AHAHAHAH! JA! Hiver meg på tastaturet med en gang. Dessverre liker jeg folk som står fram med navn og litt sånn, "Odelsgutt" får det ikke akkurat til å riste i egsstokkene mine. Og seriøst, sitter du og leser bloggen min fra såååå langt tilbake i tid? Dét er jo hyggelig det da!:) seriøst. Eller har du googlet etter annonser som søker odelsgutter!? Og for dere som kanskje ikke henger helt med på alt odels-skrivet her, så kan dere trykke her.

Jaja... jeg skjønner ikke hva jeg driver med eller hvorfor ikveld. Jeg sitter her og ser på VG Lista..................... jeg mistet akkurat det lille jeg har av fritidsliv. Sitter her og glor/hører på skrikende mennesker som hyler og bærer seg bare fordi de ser noen de har hørt på radioen. Greit nok - jeg stod med tårer i øynene under Rammstein sin konsert jeg også, men jeg kom hvertfall ikke på tv, jeg!! Tenk å stå der og grine foran hele Norge. Jeg hadde dødd av skam.

Og med ett ser jeg for meg meg selv blant folkemengda der, står rett opp ned og er sur. Jeg ser for meg slik i mange situasjoner om dagen. Slik som her om dagen tenkte jeg "tenk om jeg hadde meldt meg på Paradise Hotel?" også ser jeg for meg at jeg ligger mutters alene med armene i kors på en solseng og bærer meg over alle andre. Om jeg hadde vært statist i Hotel Cæsar også hadde jeg stått slik. Standardpositur.

Men vet dere hva!? Jeg var med i bryllupet til Prins William oog Kate her om natta!! Sykt absurd drøm. Jeg hadde pyntet meg i min fineste grønne kjole, hvite sko og hvit hatt og var klar som faen. Også står jeg borte ved det som her på Vinstra heter gamle telegrafen, der Kate kom i ei kjerre dratt av noen hvite hester.... rørende øyeblikk. Også husker jeg ikke mer. Men de giftet seg her på Vinstra hvertfall...

Ja, dere. Det kom ikke noe vettugt her på bloggen nå heller, men jeg bare har en usedvanlig trang til å skrive. Dere får bare ha meg unnskyldt.

Herregud... Holdt på og få tidenes fnatt, og da mener jeg ikke selve betydningen "skabb i underlivet", men som i alvorlig irritasjon. Jeg satt og glodde på Lady Gagas musikkvideo "Judas" og får jo øynene opp for denne Jesusen da....

Pen mann det der. Men fnatten kom av at jeg visste jeg hadde sett ham før. Og det gnagde meg så jææævlig at jeg ikke kom på hvem han var eller hvor jeg hadde ham fra. Og plutselig slo det meg... "GOOGLE!" Vi har jo det for en grunn, så der googlet jeg opp Lady Gaga sine videomenn og der kom åpenbaringen. Og jeg fòr rett innpå IMDB.com og der er han....


Rick Gonzales................... og jeg som mente jeg hadde ham fra en eller annen reklame som en modell. Han er jo nydelig i musikkvideoen, og når du googler ham kommer det opp en hårdott!? MED hårband. Noen må fortelle mannen at han burde gå rundt som Jesus oftere. Det kler ham bedre.
 

Også har vi mannebiten #2 som jeg for alvor fikk øynene opp for nå i "The Walking Dead", nemlig Norman Reedus.


Han har jo vært modell én gang i tiden, men hei hei! Han holder seg godt. Føyer seg pent inn i lista av menn som skal tvangsgiftes med meg. Den lista begynner forøvrig og bli ganske lang!! Jeg kommer til og få et helt harem av menn til slutt jeg. Må bare reise en tur over dammen til Hollywood og fiske... fange... menn. Jeg tenkte og gjøre det på god gammeldags vis. Dælje dem i hodet med en klubbe og kaste dem over skuldra. Også svipper vi en tur innom nærmeste Wedding Chapel. Jeg har planene klare ser dere.

Jaja, dere får hygge dere med musikkvideoen. Jeg liker riktignok ikke sangen så veldig godt, men Gaga har sansen for brukbare menn i videoene sine.... 

Endelig har jeg fått sett denne perlen av et mesterverk, denne har vært etterlengtet! Jeg visste vel allerede før jeg så den at jeg kom til å falle hodestups for den, zombie-fantast som jeg er. Og hodestups falt jeg, mer enn det også tror jeg. 

Vi følger politimannen Rick Grimes idet han våkner opp fra koma. Og ja, han våkner opp til et totalt gudsforlatt sykehus, noe som i seg selv er dritskremmende. Han skjønner jo selvsagt ikke bæra av det som har skjedd og får jo sett en dør der det står at det er døde bak en låst dør og lik som ligger rundt omkring. Han treffer på noen andre overlevende som får oppdatert ham litt på situasjonen og han setter så snuten mot Atlanta, der det sies at det skal være trygt. Men... det er det ikke. Her treffer han etterhvert en liten gruppe med mennesker og sammen skal de komme seg ut av byen og opp til en liten leir der overlevende har slått seg ned. Jeg skal ikke skrive så mye mer med fare for å røpe for mye. Dere må rett og slett bare se selv!

Denne serien er desidert noe av det beste jeg har sett i mitt livslange løp. Den er utrolig nervepirrende og jeg følte jeg bare måtte se videre for å se hva som skjedde. Så jeg vart ferdig med hele sesongen på én kveld. Eller... hele sesongen. Det er bare seks episoder i første sesong, alle mellom 40-60 minutter. Noe jeg synes var veldig, veldig dumt når det gikk opp for meg at det ikke var flere episoder da jeg satte på disk tre. 

Men ja. Det finnes vel egentlig ikke såå veldig mye annet å si om denne serien enn at den er helt brilliant. Nervepirrende tvers gjennom, og man sitter plutselig helt anspent og bare venter på at noe skal skje, at en zombie skal dukke opp. Også skvetter man litt nå og da noe som strengt tatt skal høre med i slike serier og filmer.

Noe jeg synes er veldig bra er at det ikke er slike high-tech zombier àla Resident Evil, fordi det lett kan bli for mye og spesielt om man skal lage en tv-serie. Jeg foretrekker de "vanlige" som vandrer rundt og kanskje løper litt, jeg synes de er litt skumlere enn de som kryper rundt på tak og vegger. Jeg er litt gammeldags slik sett. 

Jeg klarer nesten ikke å vente på sesong 2, men er visst pent nødt til det for den skal visst ikke komme med det første......... faen også. Men jeg kan gjerne se den første sesongen ett par ganger til også får så bra er den! Imidlertidig lurer jeg også på om jeg skal investere i selve tegneserien slik så jeg har noe å lese i...:) 

Yeeeess!! Fri i to dager og vi krysser fingrene for at det holder seg slik! Selv om jeg ærlig talt ikke vet hva i hele verden jeg skal finne på... Luksusproblem. Går jo ikke an å kjøre noen plasser heller, for dere har vel sikkert fått med dere at vi er rammet av flom..? Gudskjelov er ikke jeg direkte rammet av det, for det er prat om store ødeleggelser. Det er mennesker som har mistet husene sine og alt de har av livsverdi.

Det er igrunn rart at noe slik skjer her. I lille Gudbrandsdalen. Man kan tenke at det kunne vært verre om man skal sammenligne med andre katastroferammede områder, men det blir bare en liten del av en stor ting igrunn. Vi skal være glad for at ingen liv har gått tapt oppi alt dette, men jeg skjønner bekymringen til alle som har mistet sitt. Der ser man også hvor små vi blir i forhold til det verden tar for seg, til og med her. Lågen skremmer faktisk livsdriten ut av meg, den er diger nå og tanken på hvor sterk den er får meg og holde meg langt unna. Dette er krefter.

Men.. jeg er glad for at jeg ikke er rammet og har mistet hus og ting. Jeg sender allikevel varme tanker til dem som har mistet sine hjem i alt kaoset og ikke minst alt av verdifulle minner.  Vi får bare trøste oss med at ingen liv er tatt, ingen er alvorlig skadet og det er heller ikke noen savnede.

Og sånn ellers er det ikke mye som skjer, som vanlig. Jeg skal snart til Oslo å se Foo Fighters, og gleder meg veeeeldig til det! Må nok snart innøve alle sangene de har så jeg kan gaule med under konserten... Så kanskje jeg skremmer vekk alt av publikum rundt meg i samme slengen...:) 
Også blir det jo litt ferie i sommer, om jeg bare får somlet meg til og booke det som skal bookes. Og ikke minst velge destinasjon, for det skal visst ikke være lett. Jeg vil jo helst være alle plasser på en gang. Får nesten ta en liten loddtrekning. Krakow og Amsterdam er liksom de to stedene jeg vil avlegge et besøk. Men vi får se!!:)

Skrivelysten er heller ikke helt på topp nå, men det får så være. Det er også derfor jeg har vært stille her inne en stund. Vel, det at ikke noe skjer pluss mangel på skrivelyst. Og da gidder jeg ikke å blogge om helt totalt nonsens når jeg ikke har noe på hjertet. Men vi får satse på at dette blir en bra sommer med mye å skrive om, eller hva?:)

Hvorfor går det ikke an å styre følelser dit man vil ha dem? Drite i det man bør drite i og heller fokusere på det som er bra i livet, det hadde vært fint.

Kroppen min har fått en knekk. Den har stoppet opp, og jeg vandrer bare rundt meg selv. Er kun fysisk tilstede, nesten som et spøkelse. Psyken har gått litt på meg, lurt meg. Samtidig som jeg ikke eier energi ei heller ork til å spise. Jeg har nesten ikke spist noe idag og jeg er ikke sulten. Og nei, jeg driver ikke og utvikler noen form for spiseforstyrrelse. Jeg har bare holdt sengen idag, nesten hele dag hvertfall nettopp fordi kroppen min ikke har orket, jeg har ikke orket. Men det har gjort seg så godt som det har latt seg gjøre.

Psyken min har også godt litt mer innpå meg i det siste fordi jeg er redd. Rett og slett nervøs og kjenner at jeg får litt angst. Jeg vet jo ikke om jeg bør ha noen grunn til det nå, fordi jeg ikke vet noe. Jeg håper bare på at det er kroppen min som spiller meg ett puss..

Også egoistiske mennesker. Jeg har dem så langt oppi halsen nå at jeg får brekninger. Hvor langt skal det gå? Er det meningen at det skal gå så langt at folk faktisk blir helt ødelagt? Jeg prøver så godt jeg kan, men spør meg stadig igjen de samme spørsmålene. Jeg har hvertfall avlagt en lovnad til meg selv og det er at jeg aldri i mitt liv skal bli så egoistisk at jeg går over lik for og få det jeg vil ha. At jeg ødelegger mennesker rundt meg, og det er det verste, at disse menneskene ødelegger de rundt seg, de som en gang stod nære. Det hjelper ikke hvor stor avstand jeg velger og ta, tankene er der. Og de dukker opp når jeg ser den som en gang burde stått meg nære. Det er en mager trøst at jeg aldri har hatt behov for det typiske forholdet vi burde hatt fordi jeg aldri har hatt det, men det sårer meg allikevel når jeg ser andre som har verdens beste venn i denne personen. Sånn har jeg aldri hatt det og kan ikke lenger få... Nettopp fordi det er blitt som det har blitt. Og det gjør meg så vondt.

Og igjen kommer savn inn i bildet. Savn etter det mennesket som har stått meg nærmest. Nemlig min kjære bestemor. Jeg vet at dersom hun hadde levd nå og vært borti denne situasjonen her hadde hun nok mest sannsynlig kommet til å se rødt. Men hun hadde vært en fantastisk støtte og hatt her, for hun var nok en av de sterkeste menneskene jeg har vært borti. Men jeg håper hun er her allikevel, at hun henger med meg for å si det slik. Men jeg får også en uvurdelig støtte av mine andre besteforeldre. Mor-mor og mor-far har vært enestående, og selv om jeg ikke åpner meg noe særlig til noen så vet jeg jo at de er der og at de har forståelse. Det er dit jeg alltid kan komme når jeg bare vil ha tankene mine vekk og det føles så bra og ha et slikt fristed. 

Makan, som jeg klager for tiden... Men det føles så godt og bare få det ut, få det ned, sort på hvitt. Og jeg gjør det for min egen del, for å sleppe ut litt fra hodet mitt. Det er mer enn nok som suser rundt oppi der nå, så jeg letter rett og slett på trykket...:)



Jeg skulle så indelrig ønske at jeg snart kunne gjenvinne litt energi og ork. Mangelen av energi sliter på meg om dagen og jeg orker rett og slett ingenting. Jeg suser rundt for meg selv i mine helt egne tanker og når jeg ikke orker og gjøre noe legger jeg meg og sover. Det er tidkrevende og stjeler tiden min, jeg vil jo ikke at det skal være sånn...

Jeg er også veldig deppa om dagen. Jeg vet at mangelen på energi har en rot i akkurat det. Enda en gang har tankene mine truffet meg og slått meg litt under igjen, de tromler rundt i hodet mitt og gjør det vanskelig for meg og føle det helt bra med meg selv. Humøret er virkelig på bunn og jeg har heller ikke energi til å holde det oppe. Det virker som om et smil tar altfor mye fra meg, og det gjør meg vondt. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn..
Jeg er en kløpper på å undertrykke tankene mine, men de tar meg igjen før eller siden. Det er de gangene jeg skulle ønske jeg kunne vært noen andre, noen som kunne tatt tak i problemer der og da og ikke gruble på dem.

Men jeg gråt idag. Og det føltes skikkelig godt, nesten som en liten befrielse. Jeg gråt ikke av noen grunn, det var en typisk "når-jeg-ser-på-altfor-lykkelige-programmer"-gråt. Jeg så nemlig på Ekstrem Oppussing, og der var øyselusene oppe på vidt gap. Og tankene var jo helt på styr igjen over hvordan noen mennesker er tvers gjennom gode, selv om de sliter med sykdommer og annet helvetesskap så er de alltid der for andre.
Men som sagt, det føltes bra. Jeg har ikke grått på lenge nå, fordi jeg har ikke latt meg. "Hva har jeg å gråte for?" har jeg tenkt. Men man bør la seg, enten det er av lykke eller sorg. Det hjelper og det finnes vel ingen annen måte å vise sine følelser enn og la tårene flomme. Det er jo ingenting å skamme seg over, man er jo på sitt mest menneskelige når man viser følelser? 

Ellers har jeg gjort en god gjerning idag. Jeg fant en gruppe på Facebook der en gruppe mennesker skal reise inn til et område ved grensa mellom Thailand og Kambodsja der det bor flyktninger som ikke har igjen noe. Dette er mennesker som er berørt av en konflikt mellom disse landene pågrunn av en krangel mellom to hindutempler. Jeg tenkte at det minste jeg kunne gjøre var å hjelpe til ettersom jeg selv har sett noe av fattigdommen i Thailand. Så jeg donerte 100 kroner, da har jeg hjulpet en familie på fem med mat i fem dager. Jeg skulle gjerne gitt mer, men etter mitt besøk hos tannlegen tidligere denne uken kan jeg ikke skryte av en feit lommebok. Men jeg har da gjort noe og det føles bra. Jeg gleder meg faktisk veldig til å se bildene av dem jeg har bidratt til å hjelpe.
Om du vil hjelpe kan du sjekke ut denne linken: her.
Men det er ut denne dagen tror jeg, så er vel litt kort varsel. Men hei, det går an å spørre om det fortsatt er tid på siden..:) 

Jeg tror faktisk jeg må starte opp en ny kategori ved navn "Klagemuren".

Mennesker.... Jeg tror ikke det finnes noe som opptar meg mer enn dette. Det finnes heller ikke noe jeg har så enormt mange følelser overfor. Mennesker slutter aldri å sjokkere meg og jeg blir til stadighet fascinert. Jeg har også et ekstrem elsk/hat-forhold overfor mine artsfrender. 
I det siste har jeg nok en gang observert.

Jeg lurer litt på når det vart sosialt akseptert at en selv kan sitte å diktere hvordan andre skal leve sitt liv? Nå velger jeg å se vekk fra våre alles kjente diktatorer som en gang i tiden har vandret rundt på jordens overflate, samt noen av de som går igjen i dag.  Men jeg tenker litt mer på disse individene vi møter på til daglig, de som er som meg og deg. 
 Alle mennesker er helt forskjellige og det er alltid noen som vil gjøre eller si noe som ikke faller i god smak hos en annen. Det er jo bare sånn det er.  Men når noen faktisk sitter og drar opp den ene negative tingen etter den andre om hverdagslige sysler som kan være alt fra vanlige hobbyer, diett, trening, interesser og gudene vet hva mer, synes jeg faktisk ei grense er nådd. 

Jeg blir faktisk like paff hver eneste gang noen på død og liv må kommentere noe som er et et uskyldig gjøremål og gjøre dette om til Satans verk. Hva er vitsen?? Selv om man selv kanskje ikke liker å strikke eller sitte ute å lese i sola så er det faktisk ikke nødvendig og dømme slikt nedenom og hjem. Nei, Gud forby at du strikker en genser! Du kan stikke deg halvt ihjel på strikkepinnene og de inneholder giftige stoffer du aldri har hørt om. Og dessuten kan kroppen din bli helt svidd av den ulla du bruker!! Bare så du vet det!! Du kan dø av det altså!

Give me a break! Ja, kanskje det finnes en stor risiko når man strikker seg et plagg, men hvilket liv skal man ha om man skal bekymre seg over alle risikosidene ved det man gjør iløpet av en helt vanlig dag? Da kan man hverken spise, kjøre, oppholde seg utendørs, sove, trene, ingenting. Livet er en risikosport og det er alltid lurt og ta vare på sitt liv enn å sitte og diktere andre hvordan de skal leve tryggest mulig, er det ikke? 

Så lenge en person ikke skader andre med vilje i sine sysler så er det akkurat det samme for meg hva andre velger å gjøre, selv om det kan være risikofylt. Men jeg regner ofte med at et vanlig oppegående menneske vet hva som kan være farlig eller ei. Selv om jeg kanskje ikke er enig eller liker den type aktiviteten andre foretar seg sitter jeg ikke der og skriker ut "DIN JÆVLA SATAN!!" til vedkommende. Jeg prøver hvertfall og ikke gjøre det...

Man skal vel ikke ende opp med og få dårlig samvittighet fordi man liker å lese eller strikke? 

Livet er den sjansen du har på å gjøre det du vil.

Det er de stundene tankene igjen kan innhente deg. Tanker om fortid, nåtid og framtid, 

Jeg strever med å legge deler av fortiden bak meg, jeg prøver så hardt jeg kan. Men hver gang jeg ser over kneika blir jeg slått ned igjen. Det har skjedd én gang for mye hver gang. Jeg blir sliten av det, lei meg. Lei av det. Det er sltsomt at noen som skal være der for deg ikke er der når man trenger personen mest. Men jeg tenker for meg selv at denne personen som har forårsaket så mye ikke behøver å være der. For jeg har de jeg trenger rundt meg, de som kan lytte til meg, som kan gi meg en skulder å gråte på, de som kan være sinte sammen med meg. 
Raseriet jeg har hatt inni meg bryter ikke ut. Ikke skikkelig. Det skulle gjort det, kanskje ting hadde blitt litt bedre da? For min egen del.

Jeg trodde at vi kanskje var på vei til noe igjen. Kanskje et normalt forhold jeg synes vi burde ha. Men når jeg atter en gang skal bli sviktet og løyet til vet jeg ikke om jeg orker. Kanskje det er for mye for langt å tro at ting skal bli 100% bra? Jeg er innforstått med at ting aldri vil kunne bli som før. Fordi det er umulig. Altfor mye er blitt ødelagt, det samme er en del av meg. Jeg har ikke villet innsett det, jeg har prøvd og gå med rak rygg... men det sliter på og være sterk. Og ja, dette har ødelagt meg. Men jeg vil ikke at det skal ta fra meg mer, og jeg prøver og lime sammen det som er ødelagt. Det er ikke sikkert jeg får med hver minste lille bit, men de større bitene skal limes. Til syvende og sist er det meg selv jeg må leve med livet ut...

Jeg tenker på nåtid. Fordi jeg er så lei. Jeg er lei av alt. Jeg er lei av å se de samme menneskene opp igjen og opp igjen, lei av hver eneste dag, og selvfølgelig lei av det som foregår. Men jeg har allerede lagt en plan og jeg skal gjennomføre den. Hva det er vil jeg ikke si, men det ligger i framtiden min og jeg ser fram til det og håper virkelig alt går etter planen. Jeg trenger å komme meg vekk nå. Men jeg ser framtiden min for meg nå, og selv om det ikke er utdanning jeg sikter til er jeg sikker på at dette åpner nye dører for meg og ikke minst en ny verden.

Alt skal ordne seg. Men det skal visst ta tid. Jeg har hatt nok regnværsdager nå, og jeg vil se solen. Jeg vil kunne le, smile, være med dem jeg er glad i. Jeg vil flykte inn i min egne fantasiverden der jeg kan ligge i en blomstereng og se opp i den blå himmelen med noen jeg elsker.
Og selv om naget alltid kommer til å sitte fast så vil jeg leve. Fordi jeg kan. Jeg har gjort det klart for meg selv at ingenting av det som har skjedd er min feil, jeg kunne ikke gjort noe annerledes. Jeg har alltid visst det, men dessverre har jeg påtatt meg en skyldfølelse jeg ikke burde. Og dét har jeg gitt meg selv et stort forbud om å gjøre. Jeg har en ren samvittighet og klarer fortsatt å vise omtanke og empati overfor dem jeg har nær, og det er mye mer enn hva de som har forårsaket all denne dritten kan si.

                                       weheartit.com



La hverken mennesker eller hendelser ta livsmotet fra deg. 


Crappy dag... Har hatt mange dager med strålende vær og varme, men nå... nå kommer regnet. Lett å glemme. 

Jaja, her går ting i stort sett samme tralten. Jeg er like polleninfisert som sist, tett og jævlig. Vandrer bokstavelig talt rundt som en zombie, for det nytter ikke å si ting til meg. De  blir glemt med en eneste gang allikevel. Krysser fingrene for at det snart går over, har bare gått slik i over én måned. Gudskjelov vet nesten alle om det da, ettersom jeg bruker Facebook for å syte og samle litt medlidenhet. Og ikke minst for at jeg har måttet forklart meg utallige ganger når jeg ikke hører hva folk sier eller når jeg glemmer noe. Håper jeg er tilgitt..

Nytt irritasjonsmoment btw. Disse her massemeldingene som er så "fine" og "filosofiske" som folk driver med på Facebook. Skjerp dere. Det er virkelig ingen hensikt i å kopiere slike sitater. Spesielt ikke om du har hundrevis av svin på skogen og skal rettferdiggjøre det med et sådan "klokt" sitat. Jeg sikter jo mest inn på disse sitatene som skal omhandle sitt eget liv, at det er en bok og alt sånt pjatt. Herregud, skriv noe annet.

Også er det voldsomt til klagesanger folk skal komme med om det store, skumle bygdadyret. Jeg for min del er 100% innforstått med at jeg bor på bygda og slepper ikke unna det dyret uansett. Folk prater.. Sånn er'e bare, og slik kommer det alltid til å være. Men jeg prater gjerne igjen til de som måtte undre, for hvorfor kan man ikke bare gå til den det gjelder å spørre? Jeg ser ikke vanskeligheten igrunn, får om man på død og liv er så interessert i andres liv og ønsker et svar kan man jo få det!:)

Også. KAN DERE VÆRE SÅ VENNLIGST OG SLUTTE MED DEN JÆVLA SYTINGA OVER EUROVISION!? Herregud, sånt skjer! Det hjelper ikke å skylde på lydsystemet og alt annet når man ikke har sangstemme. Ja, jeg synes det er latterlig om det skal gå på rase og at det var derfor hun vart utkastet. Men folkens... det er ikke verdens undergang. Jeg personlig synes ikke at hun hadde en altfor vakker sangstemme, det var jo en helt normal stemme. Nesten på mitt nivå, og det sier vel sitt...

Velsann. Og utenom dette så er alt greit.. 

ÅÅÅÅÅÅ, jeg har så lyst til å skrive så mye! ......men jeg kommer ikke på noe å skrive om, og det skjer jo så sinnsykt lite i livet mitt at jeg tror jeg dør.

Apropos død. Jeg ser ut som en død. Pågrunn av allergien min har jeg fått EKSTRA rynker under øynene, samt blå ringer. Jeg ser 20 år eldre, og forslått, ut. Også var jeg på jobb idag..... seende sånn ut, helt uten sminke. Mamma fikk jo nesten panikkangst da jeg kom hjem fra jobb idag. "DU HAR IKKE HATT PÅ DEG SMINKE IDAG HELLER!?" skriker hun. Neida... hun gjorde ikke det. Men jeg skjønner ikke vitsen med sminke når jeg bare gnir den utover allikevel, jeg ser heller ut som en halvt-levende død eller som noe som har dratt seg ut av Dovregubbens Hall. Jeg er skikkelig naturlig for tiden rett og slett, med pollenstøv og greier. Mangler bare å gå naken så er det 100% naturlig.

Jeg vurderer også å slette meg fra Facebook. Fordi alle irriterer meg på en eller annen måte. Og jeg mener alle. Enten så er de med i dustete grupper og kommer med dustete argumenter, enten det er politikk eller tull det er snakk om. Same same, but different.... Eller meninger. KAN FOLK VÆRE SÅ VENNLIG Å SLUTTE OG KOMME MED SINE INNERSTE MENINGER OM ALT? Og bare for å understreke, sine egne meninger. Veldig viktig tydeligvis.
Jeg tar hvertfall avstand fra diskusjoner uten mening, og eier heller ikke én eneste egen mening. Blir for mye ork...

Jeg synes forøvrig at staten kan innføre egenkomponerte studier, der vi selv kan bestemme hva vi vil studere og hvor lenge. For jeg vil veldig gjerne ha et år med arkeologi, et år journalistikk, et år kriminologi, et år foto, et år psykologi, et år idrett og et år historie. Bare for å begynne med noe liksom... Som vi sier på døl - det ha jaggu vore luggumt. Eller kanskje noe nytt hver dag... eller det blir vel sikkert vanskelig. 
For nå tenker jeg jo på studier da. Og en dag så vil jeg kanskje bli prinsesse, mens en annen vil jeg blir pirat. Eller... jeg mener jo selvfølgelig at jeg en dag vil studere journalistikk, mens en annen vil jeg bli arkeolog og grave opp gamle ting.  Kan jeg ikke bare bli en alt-mulig-og-vet-alt-kvinne? Liker best prinsesse/pirat-tankegangen da.. Hadde det bare vært så lett.. Kanskje jeg skal slå på tråden til Jarle Andhøy å spørre om vi kan være pirater? For det ha hvertfall vore luggumt...

Ja, nei... utdanning meg her og der. Jeg får bare tenke enda hardere på det. 

Kan ikke pollen bare legge seg ned og dø en laaaaaaang og smertefull død? 

Jada. Det er den tiden på året igjen, kroppen min lever sitt eget liv ettersom jeg våkner.. 07.32!!!!!! Jeg har jo fri og greier! Men neida. La meg jo ganske sent, og sovnet enda senere. Så nå skal jeg framlegge ekstrem syting her inne fram til bedre tider. Jeg kan jo like så greit oppdatere at jeg framover kun ska gå i ull for jeg skal hvertfall ikke få noen luftvegsinfeksjon! Tradisjonen tro sniker den seg vel innpå den også... 

Det ser ut til at det blir strålende vær idag også... søren óg. Kanskje jeg skal driste meg ut idag, jeg får se. Eller så skal jeg ligge inne og verne meg mot sol og pollenbefengt luft som en eller annen lyssky vampyr. Også.... Zyrtec! SKAL IKKE DET HJELPE!? Jeg begynte jo tidlig også! Neste år blir det morfin fra og med januar. Apropos den type stoffer så skulle man vel tro at jeg går på noe ettersom jeg går konstant i ørska, er totalt fjern, hører ingenting, orker ingenting og er generelt totalt invalid både fysisk og psykisk. Ser dere hva pollen gjør mot meg??? :'(

Og enda et problem som dukker opp er jo denne her såkalt våryrheten da. Dét + pollen = DANGER. Alle menn er atter en gang vakre.... alle. Selv om det ikke er tilfelle, men slik ser jo jeg det da. Men om jeg får meg ett eksemplar nå er heller tvilsomt ettersom jeg ser ut som en levende død og oppfører meg deretter. 

Men sånn utenom denne slitsomme pollensituasjonen så ser ting bedre ut sånn generelt. Jeg føler det bedre med meg selv, psyken min går litt opp igjen og jeg ser framover og prøver så godt jeg kan å legge ting bak meg. Det er jo ikke lett, men det går hvertfall én vei nå og det er oppover..:) Det er herlig og få svar på ting, og selv om jeg ikke har fått svar på alt jeg vil ha svar på så går det rett vei. Alt kommer opp for en dag allikevel.. 

Jaja, dere får nyte denne fine vårdagen dere som er i stand til det!:)

Hei igjen! Hva er opp?
Atter en gang så er det jo leeeeeenge siden jeg har gått inn her og skrevet, men jeg har rett og slett ikke orket. Det går liksom i samme tralten som alltid. Ellers er jeg jo i det filosofiske hjørnet og tenker mye, sklidd litt i motbakken igjen og pollenallergien har kicket inn for fullt. Så her er det bare fryd og gammen!;)

Vel... i det siste har jeg undret litt over hvor mye en person skal tåle? Jeg kjenner flere som har slitt på den ene og den andre måten i det siste, mennesker som fortjener det minst her i verden. Det er jo ingen hemmelighet at livet kan være jævlig urettferdig, men når jeg ser på mennesker som er godheten selv og som går gjennom et helvete og når jeg ser på mennesker som jeg rett og slett vil kalle pur onde og som også kan være oppstandelsen til det helvetet begynner jeg jammen meg å lure. Er det virkelig sånn det skal være???

Jeg går jo gjennom mitt jeg også, og selv om jeg prøver så inderlig å legge ting bak meg og ikke tenke så mye mer over det så er det vanskelig. Spesielt når jeg vet så mye som jeg vet som jeg kan ta i bruk til min egen fordel for at jeg skal få det bedre med meg selv. Jeg vil takke de folka som har kommet til meg og spurt meg om de ryktene de har hørt. For ja - her er det typisk bygd, alle vet jo alt innen no time. Men allikevel finnes det jo noen sjeler som gidder og vise litt omtanke og som faktisk spør meg istedenfor å sladre videre og pakke på med enda mer drit. Jeg driter i om disse menneskene allikevel fortsetter bygdesladderen, men jeg har hvertfall fått sagt mitt. Og jeg er jo fortsatt sint som faen så jeg har ikke akkurat pakket det inn i silkepapir med pene sløyfer på, men jeg har sagt sannheten akkurat slik den er. Er jo rene terapien!

Også lurer jeg veldig på om disse menneskene som forårsaker all verdens drit har det godt med seg selv? De kan jo ikke ha det, men hvorfor i all verden skal det fortsette da!? Det ene mennesket som har skapt istand denne situasjonen for meg kom og pratet til meg for litt siden, etter det har jeg tenkt. Jeg tenker på hvor kvalm jeg blir av dette mennesket som spiller et dobbeltspill uten like. Før dette tenkte jeg jo at kanskje jeg bare skulle la være, tenke kun på meg selv, drite i hva disse menneskene gjorde. Men som før nevnt over her, så vet jeg nå en del. Jeg er faen ikke dum. Og det er ikke bare-bare å drite i dem ettersom det ene mennesket faktisk har stått meg ganske nære. Jeg velger å bruke har stått nettopp fordi det var en gang... Jeg blir lei meg av å tenke på at ting aldri noen gang kan bli som før, uansett hva som prøves på. Jeg orker rett og slett ikke mer, jeg gidder ikke gjøre en innsats for at vi skal få et bra forhold igjen fordi det er langt ifra min oppgave.
Tenker også litt på hvordan de gjør vondt verre. Jeg har jo sagt det, men alt jeg sier om saken er tydeligvis bare luft. Men jeg har også sagt at dersom de velger å løpe sitt egeet løp uten noen som helst hensyn til hva jeg har sagt så får alt bare være, jeg velger da og ikke være en stor del av denne personens liv. Noen vil vel kanskje si at det er brutalt, men jeg føler at det for meg er rett. Første gangen jeg sa det var jeg rasende, men jeg har tenkt mye i ettertid når jeg har roet meg ned og har funnet ut at slik vil jeg ha det. Når mine meninger og det jeg sier ikke betyr noe så får det slik være.

Jeg har tenkt litt på om jeg skal skrive om det som har skjedd. Nettopp fordi jeg tror at det kan hjelpe meg litt og få det av meg og kanskje det er noen andre som går gjennom noe liknende eller som har gjort det.

Vel vel. En liten innføring i tanker jeg tenker for tiden... Jeg kan allikevel avslutte med at "karma is a bitch", for man får som regel som fortjent før eller siden...:)

Det er de gangene når jeg så inderlig skulle ønske jeg hadde hatt en helt egen diger øy langt faen fra alle mennesker. En øy der jeg kunne vært helt alene, slappet av og ikke hatt noen bekymringer whatsoever. Tror jeg skal spørre Johnny Depp om jeg kan låne øya hans litt..?

Vel.. Atter en gang sliter jeg med tanker, spørsmål jeg vil ha besvart og ikke minst at jeg vil så veldig gjerne at noen mennesker kunne vært ærlige mot meg. Selv om jeg på en måte vet trenger jeg en bekreftelse. På en merkelig måte går jeg rundt i blinde... noen som har sannhetsserum til overs som jeg kan snike til uærlige mennesker?

Igjen er jeg sint. Og det hjelper lite på at jeg er så sliten som jeg er. "Vårslapphet". Trodde man skulle bli kvikkere når dagene blir lengre og det mørknes sent ute, men det får så være. Blandingen av vårslapphet og mitt psykiske humør gjør meg dødssliten. Jeg orker ikke å utrette noe større enn det jeg virkelig, virkelig må.
Hver minste ting kan irritere vettet av meg og jeg trenger en time-out fra dem rundt meg. Jeg må bare ha med meg selv og gjøre en liten stund, jeg orker ikke andres problemer akkurat nå. Eller mangelen på problemer også.. Som sagt, alt tirrer meg noe så sinnsykt.

Jeg blir obsternasig, kverulerende og irritert så fort jeg ser noe jeg ikke vil se.. Jeg kan ikke lese nyhetene en gang uten at jeg blir irritert. Jeg blir sur når noen retter på meg og prater om ting de egentlig ikke har peiling på.. Eeeegentlig er jo det slike ting jeg ikke takler fra før av nå, men nå flyr jeg rundt som en aktiv vulkan og neste utbrudd er rundt nærmeste hjørne. Men jeg prøver å fokusere sinnet mitt på de rette personene, jeg prøver. Men det er visst ikke bare-bare.

Kunne jeg ikke bare vært en komplett følelsesløs person?? Hadde ting vært lettere da? Det er jo slik det virker på dem som har såret meg og de rundt meg så inderlig....

Når jeg ser mennesker som skal framstille seg selv som prakteksempler på gode mennesker blir jeg alltid i tvil. For det jeg har opplevd i slike tilfeller er at sånne mennesker er så opptatt av å leve opp til dette at de mister fotfeste - og seg selv.

Jeg skjønner ikke hvordan noen orker å framstå som perfekt. Noen som aldri gjør noe galt, som kun har gode ting å si om alle, som rett og slett ser på seg selv som godheten i egne høye person og som ikke har noen feil eller mangler.
Jeg hadde aldri orket og sette opp en slik fasade. Jeg er menneskelig og har en hel haug med feil og mangler ved egen person, det kan jeg gladelig innrømme. Fordi det er de manglene som gjør meg til den jeg er.

Jeg er grinete, uorganisert, likegyldig, kan bli jævlig sur på andre individer på denne jorda, jeg er egoistisk og kjører stort sett alltid den veien jeg vil og jeg kan være kald og selvsentrert. Men vil det da si at det gjør meg til en direkte dårlig person? Jeg er jo ikke ond...? Jeg vil ingen vondt med vilje.
Jeg har jo mine gode sider også, vil jeg tro. Jeg er en god lytter, jeg elsker dem jeg har rundt med, jeg finner glede i de små ting, jeg liker roen jeg har rundt meg, jeg er en drømmer (kan vel kanskje være en dårlig side også) og jeg har et ganske så åpent sinn.

Både mine gode og dårlige sider er det som gjør meg til den personen jeg er. Og jeg må jo godta mine dårlige sider også, uten dem hadde jeg jo ikke hatt en personlighet, hadde jeg vel?

Vel... som dere sikkert har sett er det  minimalt med aktiviteter inne på denne bloggen for tiden, IGJEN. Men det får så være, takker meg heller til å skrive når jeg har noe å skrive enn bare å skrive tomprat. Jeg gidder hvertfall ikke å legge ut om dagene mine i det vide og det brede.

Jeg har en del ting jeg vil ta opp, men glemmer dem så fort jeg plasserer meg foran skjermen. Og skrivelysten er ikke helt på topp, jeg orker jo nesten ikke å være sarkastisk mer en gang. Jeg har også fundert litt over om jeg skal legge ned bloggen for en stund og kanskje dukke opp ved en senere anledning og kanskje på en annen plattform enn blogg.no. Samle meg opp litt ymse å skrive om... Men jeg er jo ganske glad i denne bloggen også da, for jeg har jo skrevet så mye om så mangt, og det er litt synd å "miste" alt det også... Nei dere, time will show! 

Men da vet dere det, om det fortsatt er noen lesere der ute...:)

Vel... HEI HEI!

Jeg sverger, hver eneste gang jeg har prøvd å blogge den siste tiden blir jeg forstyrret. Enten må jeg være med hit eller dit, eller komme her og der. Og dessuten har jeg ikke hatt noen spesielle opplevelser den siste tiden å dele. Annet enn at jeg ENDELIG har fått flyttet på den jævla senga. Så nå, nå blir det godt å sove der. Også er jeg ferdig med å male. Og dere..... tror dere ikke jeg traff polakken of my life her om dagen!? Dessverre kom han en uke for sent... så jeg var jo ferdig med å male. Pytt pytt.

Også traff jeg en islending ute på "byen" for litt siden. Han satt og bablet om penisstørrelser på islendinger generelt og skulle få fram at kompisen hans hadde den stakan. Jeg undret over hvorfor noen sitter sånn til mennesker de ikke har sett før. Men til info så er tydeligvis islandskorv ganske så gjennomsnittelig.

Og idag har jeg, eventuelt Henry, Gerrit og Bente også, slitt med uønsket atferd som kommer av fyllesyka vi har hatt. Og når man attpåtil må lide nød for seksuell frustrasjon IGJEN, da er ikke livet lett. Og attpåtil der igjen så vart ørene mine voldtatt igår. Jomfruhinna på trommehinna mi sprakk, dét er jeg sikker på.
By the way. Jeg skal teste ut omvendt psykologi når jeg er ute på sjekkern. Når man er rett fram så kan man ikke forvente seg noen ting. Utsagnet "ta ti mé" gjør rett og slett at noen ikke vil ta i meg. Man kan banne på at dersom du står der med en hånd rævva di og du sier det, så blir den hånda fort borte. Så jeg må pønske ut en plan der...

Ja, nei. Men da vet dere at jeg fortsatt lever og det i nesten beste velstand....:)

Idiotien skal visst ingen ende ta. Har dere sett de nyeste oppdateringene som har med Valentinesdag og gjøre!? Jeg blir så mektig flau på andres vegne!

"If your going to be single on Valentines day
Put this as your status and who ever mail's you a ♥ want's to change that.."

Og dette er noe folk faktisk skriver!? Jeg hadde heller skaffet meg en profil på en av disse sjekkesidene om jeg hadde vært så desperat. Oh lord. Eller forsøkt og skaffet meg litt mer selvinnsikt og tatt meg en egoboost. Eller, kanskje noen får boosten sin slik?

En av de andre grunnene til at jeg velger og ikke gjøre slik er den konstante frykten for hva jeg fåt et slik hjerte av. Jeg tiltrekker meg tusser og troll fra innerst inni Dovrefjellet, gjerne på alderen 40+. Og slik får man hvertfall ikke noen egoboost!! Jeg blir faktisk jævlig depressiv. Og om jeg hadde skrevet en slik oppdatering nå i denne stund og fått hjerte fra Dovregubben som har levd i 283 år hadde jeg tatt mitt eget momentant.

Hele Valentinegreia er så oppskrytt. Har dere sett alle de sinnsykt stygge bamsene og tingene man får kjøpt i anledning til denne dagen???? Jeg sverger, hadde noen i det hele tatt funnet på og kjøpt en av disse bamsene og røde roser til meg hadde jeg blitt ekstremt fornærmet. Noe som hadde før til "sinnsyk i gjerningsøyeblikket".
Blant alle tingene jeg ikke skjønner er denne dagen. Går det ikke an å uttrykke kjærleiken sin alle andre dager i året, da? Nei, det er så latterlig at jeg tror jeg dør.

Jeg skjønner ikke, jeg. Jeg er så frustrert at jeg tror jeg bare må legge meg ned eller ta en bolle snart.

For ikke så altfor lenge siden ble jeg bedt om å sette meg i et menneskes situasjon. Et menneske som har lyvet, bedratt og rett og slett bare vært ufordragelig. Jeg blir bedt om å sette meg i situasjonen!?
Og akkurat dét har jeg vanskeligheter med, for jeg ville ALDRI her i verden gjort noe slik mot andre, jeg har faktisk en sterk samvittighet. (nå er jeg jo selvfølgelig rik på klokskap angående den saken da). At noen går rundt og driver slike handlinger og mener at det aldri blir avslørt en dag må være stein stokk dumme. Absolutt alt kommer for en dag. Og jeg eier ikke et snev av medlidenhet overfor de som har gjort dette og som har behandlet hele situasjonen på en hensynsløs måte. Plasser meg i skoene til Djengis Khan istedenfor sier jeg.

Og oppi alt dette så føler jeg faktisk at jeg ikke får ha mine meninger. Jeg får beskjed om at jeg ikke skal styre andres liv, noe jeg ikke prøver. Men jeg har faen meg lov til og ha en reaksjon, og når jeg føler meg totalt sveket så har jeg mine meninger. Jeg vil ikke ha noe med slike mennesker og gjøre, jeg vil aldri mer ha dem involvert i mitt liv. Og mitt liv omfatter også mine nærmeste.
For meg sier ordene seg selv....

Jeg hadde en drøm her om natta, der jeg drømte at jeg mistet tennene mine. Jeg er svært opptatt av drømmebetydninger og fant ut at dette symboliserte å miste noen man har nært og kjært. Og det er akkurat det jeg har gjort. Det gjør vondt å tenke på at ting aldri vil bli som før, og selv om jeg kanskje ville prøvd det så er alt håp ute. Jeg er blitt psykisk dårlig den siste tiden av alt som har skjedd, og skjer. Jeg har ikke forståelse for hvordan noen kan drive sånt. Ikke unnskylde seg.

Jeg føler det som om jeg har blitt trampet ned av en tillitsperson, og jeg får ikke hjelp opp igjen av denne personen. Det fortsetter bare og trampes ned. Og når jeg får fred har jeg ikke energien til å komme meg opp igjen.

Jeg har vært bortskjemt som har blitt vernet for slik smerte før, men nå får jeg virkelig føle hvordan det er. Og jeg skjønner rett og slett ikke, noe som ganger meg. Jeg klarer ikke å skjønne.

Men det føles godt at jeg kan uttrykke meg, om ikke til dem det gjelder, så hvertfall her. Jeg kan hvertfall ha meningene mine her inne uten idiotiske kommentarer fra dem som står bak dette...

Herregud. Kan folk være så jævlig snille og slutte å si at "livet er hardt" og at "det ikke er noen dans på roser". Jeg trenger jo selvfølgelig å høre det opp igjen hver gang jeg sitter med ansiktet i hendene mine, tårer som strømmer på og hulk og gisp for å kunne puste.. Ja, nei... Jeg er jo helt fra meg av lykke, gledestårer vet du...

Jeg hater at noen mennesker har fått meg til å føle det slik jeg gjør nå. Jeg har aldri visst at det kunne gå an og ha det så vondt inni seg, at jeg har måttet ta på en maske for å skjule hvordan jeg føler det... eller. Det sistnevnte har jeg vel alltid gjort, men jeg trenger å føle meg sterk nå. Selv om jeg er svak.
Jeg hater at jeg har latt meg selv knekke, synket sammen.
Jeg hater alle de vonde drømmene jeg har om natten, som ikke lar meg slappe av.
Jeg hater at jeg aldri klarer å slappe av. Hver gang jeg sitter alene kommer tankene snikende på, tanker jeg ikke klarer å sleppe.  
Jeg klarer ikke å sette ord på hva jeg føler, det er så altfor mye. Det er kaos.
Og mest av alt hater jeg at når det blir sagt at man skal starte et nytt liv, så må man dra med seg videre det som har vært med på å ødelegge. Hva er da vitsen?

Oppi alt dette blander også følelser av savn seg inn. Savn etter en tid som har vært, mennesker som har vært i den tiden. Mennesker som har betydd så mye for meg og som jeg så inderlig sterkt skulle ønske jeg hadde hatt her så jeg hadde hatt en plass å flykte til nå, slik som det en gang var. Faen, jeg hater å være sårbar...

Man får ikke tilbake tiden, og den tanken kan være så inderlig uholdbar når man føler seg svak. Jeg vil så gjerne se framover, men hvordan går det når man ikke helt ser klart?

Jaja, nok et sytete innlegg, men det får så være. Jeg må få ting ut av systemet, bare...:)

Jeg har glemt at jeg eier en blogg.. Men i disse dager har jeg så mye annet å drive med. Jobb og sånt. Og pluss at jeg er i full vigør med å male mitt kommende bosted. Igår var jeg så vill at jeg til og med fikk maling på øyet. Og det, det skal jeg fortelle dere var godt. Så godt at jeg var livredd for at jeg skulle bli blind. Skrek ut i smerte og la på sprang inn på badet for å dusje det stakkars øyeeplet mitt. Jeg ser hvertfall enda, så jeg tror det gikk bra. Skal ikke stikke hodet mitt ned i selve malingsspannet når jeg skal røre rundt mer hvertfall.

Ellers tror jeg at jeg har utviklet Tourettes i det siste. Jeg har ikke kontroll på hva jeg sier, og hvertfall ikke når jeg er grinete - noe jeg er hver dag. Jeg er så jævlig sliten, sover nesten ikke og spiser nesten ikke, enda jeg vil. Men alt er bare ork. Et under at jeg i det hele tatt klarte å male ferdig rommet i helga. Men jeg skal ikke klage jeg, jeg ser bare framover noe som i seg selv føles fantastisk godt! Ting ordner seg..:)

Ja, men tilbake til Tourettes. Jeg tar meg selv i å stå og banne for meg selv. Som når jeg skulle over veien istad. Jeg er livredd for gangfelt når det er stor trafikk. Jeg skjønner jo ingenting når jeg er ute og går, så jeg kan sikkert stå i 20 minutt for å se om mennesket i bilen virkelig stopper for meg når jeg skal over. Istad kom det hundrevis av biler fra alle kanter. Jeg går og ser vilt rundt meg og undrer på om jeg kan løpe over nå... men nei. Til slutt bli jeg så utålmodig at jeg var nødt til å gå over gangfeltet. Før jeg fant ut at jeg måtte det hadde jeg stått og lagt ut en hel salme med noen faen'er og helvete, med tilskuere til og med! Så jeg latet som om jeg bare gikk og sang, jeg.

Ja, som dere sikkert skjønner så har jeg svært innholdsrike dager.

Jeg syter så om dagen, jeg. Men jeg har absolutt alt opp i vrangstrupen og et energinivå lik et dovendyr. Og det er fantastisk frustrerende. Jeg vil og må sette i gang med en hel haug med ting, men... åhh! ORK!
Også annonserte jeg til og med på Facebook at om noen ville hjelpe meg med å male så skulle de få saft OG muffins! Og muffinsene mine er jævlig gode, så hva som feiler mennesker skjønner jeg ikke. Har sikkert samme tilfelle som meg.

Tror nok jeg må kutte ut saft og bytte ut det med vin eller noe annet alkoholholdig. Kanskje det blir morsommere og male også med en vindunk innabords. Selv om presisjon og dårlig syn blir et faktum... noe som kanskje ikke er lurt dersom jeg vil ha det jevnt og fint.
Kanskje jeg kan lokke med noe annet!?

Og ja. Jeg har dratt fram igjen gitaren min. Enda et prosjekt; lære å spille. Jeg klarte faktisk å stemme faenskapet igår da... tok meg bare litt over et halvt år.
Og jeg vil begynne å tegne på fulltid igjen. Jeg har mistet alle mine evner som jeg en gang hadde. Noe som er synd. Hvorfor kan jeg ikke bare tjene på fritidssyslene mine? Jeg kunne jo blitt en tegnende gitarist. Kunstner med andre ord. Det hadde vært luggumt! Må bare trene meg opp vel og merke...

TRULTE! JAAA!
Jeg trodde jeg skulle få totalt hetta igår! Noe av det verste jeg vet om er når jeg skal fram til noe, vet hva det er, men ikke finner rett ord eller navn. Irriterende.

En annen ting jeg begynner og bli lei av er mennesker.... no shit. Mennesker som sier at man ikke skal dømme. Herregud, give it a rest!!! Jeg dømmer hele tiden! For meg er alle idioter inntil det motsatte er bevist.
"Gå en mil i mine sko før du dømmer meg"...... Ja....... Det sa sikkert Hitler også. Alle dømmer. Om du ser en dame som går rundt med en stygg hatt, så tenker du garantert noe om den og henne. "Buhu, ikke døm meg.... Du kjenner meg ikke"..  
Jeg får krampe..  Everyone judges you!

Legger merke til at flere og flere begynner å irritere vettet ut av meg. Jeg må slutte og omgås mennesker, jeg. Setter meg på første romrakett til Mars..

Jeg har 585 venner på Facebook! Alle mine nærmeste! OG IKKE ÉN ENESTE AV DEM SKJØNNER MEG, ELLER KAN HJELPE MEG! Unyttige mennesker!!!

Så da tyr jeg til dere! Er det noen som elsket Pusur, eller i det minste leste bladet fra 80-tallet og utover 90-tallet og som kan huske den ene biserien i bladet som omhandlet ei jente med rød kjole (med svarte polkaprikker om jeg husker rett) og svart bollesveis!? Jeg har navnet Turte på hjernen, men jeg kan virkelig ikke komme på om det er det! Jeg googler for harde livet, men finner jo absolutt ingenting! Jeg har jo fått Alzheimer nå så mange år etter dette, så jeg husker da ikke! Så nå håper jeg jammen at ikke resten av verdenen, eller Norge da, er like unyttige som mine gode venner på Facebook. Jeg tror jeg må slette alle sammen.... Hadde dere ikke sans for geniale tegneserier i gamle dager!?

Og nå når jeg tenker på dette... så angrer jeg dypt på at jeg ikke tok vare på alle Pusur-bladene mine. Jeg savner å lese gode, gamle Pusur! Nå får jeg til og med hjertesorg.

Noen ganger føler jeg at jeg er en kynisk person, noe som kanskje har vært mer framtredende i det siste. Jeg har sett mennesker som har sørget, og hva gjør jeg? Jeg lar dem, men gir ikke min medfølelse. 
Jeg føler rett og slett at noen setter seg selv i vonde posisjoner for å oppnå oppmerksomhet og medlidelse. Men det er vel noe vi alle gjør en eller annen gang?

Jeg hater når mennesker legger skyld på noe vondt de har opplevd i livet sitt, og at det henger ved. At det gir en unnskyldning, selv om det er ti år siden det skjedde. Har de ikke hørt om å komme seg videre? Istedenfor å legge det bak seg og heller etterlate seg et arr som en liten påminnelse på at det har skjedd, så velger de å leve med det og bruke det for det det er verdt, men til hvilken pris? At man må være miserabel og ha vonde hendelser til daglig påminnelse av hva som har hendt?
Skal jeg skylde på at jeg ikke kan stole på eller elske noen pågrunn av det som har hendt meg? Skal jeg gi slipp på gode følelser bare fordi  jeg har opplevd at tilliten min til noen har blitt totalt knust? Skal folk synes synd på meg pågrunn av det som har hendt? DON'T THINK SO! Istedenfor å ligge og kave i en dalgrop vil jeg heller komme meg opp og over kneika.

Jeg blir irritert når jeg ser bitre mennesker som klager på dem som er "perfekte", bare fordi de selv ikke står for sitt eget liv. For meg er ingen perfekte så fort de har lært seg å gå fra de var småbarn. Eller kanskje alle er perfekte, men har sine mangler? Jeg har helt klart mine mangler jeg også, men hvorfor kan ikke jeg fremstå som en glad person for det? Må jeg være sur og grinete på alle som har oppnådd mere enn meg, fordi jeg ikke har kommet dit enda? Kan jeg ikke glede meg over andre som tør og vil noe?
Men så lenge de er "perfekte" kan jeg jo ikke det, fordi de er bedre enn meg.....

Herregud, for et syn mennesker skal ha på alt. Greit nok at jeg ikke er prakteksemplar av positivitet, sol og regnbuer, men det får da være måte på. Jeg skjønner ikke at folk skal kjøre seg fast i gjørma bare pågrunn av ting man fint kan komme seg over. Alle har jo sine valg uansett, men hvorfor skal noen orke og stå fast i dritt og nekte å rokke på seg? Man går jo glipp av så mye...

Jeg kjenner dem som har opplevd litt av hvert opp gjennom livet sitt, men som den dag i dag klarer seg helt fint. Selvfølgelig blir man ikke kvitt hendelser som har satt spor, jeg tviler på at det er noen som aldri blir kvitt vonde følelser. Men for meg handler det uansett om å komme seg videre i livet, det som er skjedd er skjedd - så enkelt er det. Men det er ikke enkelt når man skal innse det, det kan jeg skrive under på.

Det er de gangene jeg rett og slett får totalt hakeslepp av noen mennesker, ikke første gangen akkurat, men av en eller annen grunn slutter jeg aldri og bli overrasket.. Når man tror man har opplevd alt.....

Vel. Jeg har flere ganger opplevd at mennesker bærer seg over at offentlige medier har sine egne Facebook-sider, da gjerne aviser. At disse publiserer nyheter på Facebook, akkurat samme nyheter som i sine egne aviser, blir det sett på som en gapestokk. Selvfølgelig kommenterer mennesker nyhetene som blir publisert, gode så vel som dårlige. Det er jo ytringsfrihet.

Men hvor langt bør vi egentlig dra ytringsfriheten vi har når det gjelder offentlige medier som Facebook? 
Vi selv som privatpersoner har jo samme rett på ytringsfrihet som aviser. Men er det riktig av oss å dele våre meninger om andres private liv på Facebook, så alle kan lese det? Jeg mener ikke det.
Kan jo hende jeg har litt å si om de rike og berømtes livsstil, men når det kommer til nærmiljøet så burde man holde det for seg selv... eller formulere seg på en sunn måte og rette det til den det gjelder. Og aller helst ikke på Facebook.

Hele Facebook er jo en gapestokk, ikke nødvendigvis nyhetsformidlinger fra avisene. Man velger jo selv når man oppsøker dette, og tåler man ikke å lese en nyhet kan man jo bare backe off. Det er ting som har skjedd og som vi rett og slett får servert foran oss så vi kan oppdatere oss på omverdenen. Men jeg skal ærlig innrømme at når det dukker opp provoserende statuser fra venner på veggen, da kan man kalle det for det det er. En gapestokk. Det er virkelig ikke alt som egner seg på nett, og når man har 500+ venner så vet man jo ikke hva som kan skje ut fra der. I bygda som jeg bor i sprer ting seg som ild  tørt gress, og jeg har jo selv vært offer for dette Bygdedyret, eller hva det kalles. Jeg gidder heldigvis ikke å bry meg om hva mennesker har å si om meg, for alt jeg har hørt har vært oppspinn.
Men poenget er at man bør være forsiktig når man skal lette på følelsene sine om andre mennesker, så alle kan få se. Uansett om det er en bitter fiende, eller noen du egentlig driter i, men du bare MÅ si noe allikevel, så ta til fornuftigheten og ikke skyld på at det er fordi vi har ytringsfrihet. Det ødelegger egentlig kun for én, og det er en selv...

Og ty til direkte personangrep over nett er rett og slett idioti. Og det er min mening. :)

Jeg synes det er hysterisk morsomt å lese hva rosa-bloggerne har å si om forslaget om at det skal bli 18-års grense på solarium. Greit nok at man ikke eier noe politisk standpunkt, det gjør jo ikke jeg heller, men når man får med seg det forslaget og flyr i taket av sinne, da har man jammen mange verdensproblemer og slite med.

Jeg for min del synes forslaget er helt ok. Nå skal jeg bli fornuftig hønemor her, men jeg prater selv av erfaring. Jeg var helt vill i mine yngre dager! Jeg ville og måtte være brun, jeg kunne sole meg opptil en halv time hver eneste dag! Jeg SÅ ikke ut! Jeg solet meg så mye at de hvite pigmentflekkene jeg hadde på magen vart altfor synlige.
Jeg tenkte da ikke over at dette kunne være farlig. Uten noe som helst beskyttelse på huden min ser jeg idag at jeg tok en liten risiko der. Jeg var vel 14-16 år da jeg drev med dette. Det var ikke pent. Jeg har ikke noen bilder å vise til, for jeg har destruert alt som tyder på at jeg var ung og helt komplett idiot. Trenger ikke unødvendige påminnelser.

Og selv om det stod forhåndsregler ved solariumet brydde jeg meg ikke om det. Jeg som var så ung kunne jo ikke få hudkreft eller se ut som en rosin i alder av 22, det var jo bare dumt.
Truth be told, det er fakta. Skal man ligge i et solarium i 30 minutter hver dag tærer det. Når man utsetter seg for såpass sterke stråler, helst uten noen solfaktor går det løs på huden. Jeg har sett skrekkeksempler av 26-åringer som man kan ta for 48-åringer. Det er ikke nevneverdig vakkert...

Gudskjelov har jeg et sunnere syn på dette den dag i dag. For det første gidder jeg ikke lenger og kaste vekk tid og penger på dette, for det må jo opprettholdes også! Jeg er bleik, jeg er jo reinspikka nordmann. Har innfunnet meg i fakta nå, faktisk. Jeg har ikke noe som helst tropisk opphav i meg, om ikke Finland kan oppfattes som eksotisk... Og for det andre er det fantastisk kvalmende lukt i disse solariumene.

Selvfølgelig er det fint og være brun, men det er ikke pent når en normal, vinterbleik nordbagge flyr rundt som en oransje marsboer. Det er unaturlig.

Jeg sverger til naturlig sol, og minst solfaktor 20 om jeg skal oppholde meg i sola i lengre tid! Ikke at det er hverdagskost for oss her i nord med sol og varme på vinterstid, eller uansett årstid for den del, men vi kan jo alltids ta turen til varmere strøk vi også. Alt med sunn fornuft!

Innførsel av 18-års grense er jo ingen dum idé. Selvfølgelig følger det med ulemper der for dem som driver studioene, men det er en annen sak igjen. Jeg ville bare informere litt med min egne dumskap da jeg var komplett dust...

Jeg er ikke den typen som tror på noe spesifikt. Jeg tror ikke på Gud, selv om jeg ikke sier at han ikke finnes. Jeg tror ikke på det som skal ha hendt for over 2000 år siden som har satt grunnlaget til den kristne tro den dag i dag, men det kan jo godt hende at det har hendt dét også.

Jeg har et åpent sinn. Selvfølgelig tror jeg på noe, det er utrolig viktig med tro. Men jeg tror ikke på én spesifikk gud. Jeg tror på det jeg ser og opplever, om det så skulle vært at jeg hadde sett Jesus i levende live foran meg, eller om jeg hadde sett min avdøde bestemor. Jeg tror rett og slett at det finnes så mye vi ikke kan se. Jeg tror ikke at når mennesker dør, så blir sjelene våre borte for alltid. Jeg tror på reinkarnasjon. Hvorfor kan ikke vi også resirkuleres? 
Kan det ha seg at når man dør så er det virkelig ikke mer? Alt er bare svart?

Dette med tidligere liv er utrolig spennende. Og det var noe vi prøvde på igår, regresjon som det heter. Min gode venninne Cathrine (trykk på navn for og komme inn på bloggen hennes) er klarsynt medium, og guidet meg og Gerrit gjennom dette. Jeg fikk ikke inn så mye som jeg hadde håpet på, men krysser fingrene for at det blir bedre ved neste forsøk. Jeg synes hvertfall at slik er utrolig interessant! 
Vi prøvde også å oppsøke hjelpere, men det gikk ikke som jeg hadde håpet der heller, selv om Cathrine la merke til ei dame som stod ved fotenden min og ved beskrivelsen Cathrine ga meg tror jeg faktisk at det var oldemor.

Selv om det ikke var så vellykket igår så gir jeg ikke opp håpet ved å forsøke helt til jeg virkelig får det til! Det er fantastisk hva menneskesinnet kan gå gjennom. Har du noen gang opplevd at du er redd for noe som du virkelig ikke skjønner opphavet til? Livredd for vann og aldri hatt noen ulykker rundt dette.. det kan hende du druknet i ditt tidligere liv?

For noen kan dette virke helt sinnsykt. Men alle har sin tro, og jeg mener at så lenge man skal ha et lukket sinn om alt så utvikler man seg ikke noe særlig gjennom livet.. Jeg vil bare se, lære og være med på reisen og gjerne lære noe om mine tidligere liv, for kanskje jeg lærer litt om det jeg har nå i samme slengen!:)

Foo Fighters!!:D

Det var en dramatisk affære og bestille den jævla billetten også! Etter noen paniske minutter fordi jeg hadde GLEMT at billettsalget startet idag fikk jeg kommet meg inn på billettservice sine sider... Men så bare; "Det er ingen seter tilgjengelig som matcher dine søkekriterier".
Det veltet ut katastrofale ord, og jeg var gråten nær. Men så! Så dere! Kom jeg gjennom med 1 stk. billett og tenke "Yeeeah, nå får jeg betalt", og plutselig har det nullstilt seg helt! Det var like før jeg vart aggressiv.. Men etter mye om og men, og en hel del trykking og hamring så gikk det seg til! Jeg får jo snart tilsendt billetten min!:)

Lykke!

<Og på toppen av kaka får jeg ikke publisert min favorittlåt fra Youtube i dette øyeblikk... >

Akkurat som om ikke livet går nok mot meg fra før, så skal faen meg hele slekta hoppe i dusjen før meg og sikkert ta alt av varmtvann OG, OG jeg ligger helt plutselig på 20. pass på den lokale blogglista! Jeg inntar fosterstillinga med lommetørkler.... Neida.. eller, kanskje bare litt.

Men så innser jeg plutselig at jeg nesten ikke blogger mer. Jeg trenger litt action i hverdagen.. Har jo lagt kreativiteten og livslysta i frysern inntil videre, så er ikke min oppgave at noe på død og liv skal skje...
Men jeg har glemt å fortelle om mannen jeg fant i helga. Eller fant.. Han invaderte hele området ved siden av meg. Jeg vet ikke hva mannen skulle fram til, men... Jeg vart spurt, eller rettere sagt påstått, at jeg het noe jeg ikke het. Jeg fortalte at jeg var Therese. Også begynner denne gnagende mannen å spørre om hvor jeg kommer fra, og påstår at jeg er i slekt med et menneske jeg aldri har hørt om, og slik fortsetter det. Greit nok at jeg har Jacobsen i blodet mitt altså, som han sa, men når han nevner navn jeg aldri har hørt, og jeg tappert forsøker å rette på navnet og sier at det er vel kanskje ikke akkurat dét han mener... Men neida!! Han fortsetter og gnage i vei som en annen gnager om det samme 287 ganger til.. ja, nei... Da har man vanskeligheter vil jeg tro. Til slutt måtte jeg dra fram hele slektstreet helt tilbake til juraperioden og gaule "MEN SÅ SJÅ NÅ HER DA, GUTT!". Da vart det stilt også!

Jeg kunne jo gått vekk fra mannen. Men jeg begynner å tro at jeg har en interesse for mennesker som irriterer meg. Det vil jo selvfølgelig si nesten hele befolkningen på jordkloden.
Apropos det og ikke være begeistret for menneskearten: Jeg har faktisk funnet meg en mann...! Han heter Gregory House og er lege!

Har hatt fast følge i én uke nå da.. men jeg tror kanskje at han bare er en sysselsetting for at jeg ikke har noe og foreta meg på nattestid. Blir det for seriøst må jeg pønske ut en måte å fortelle Dexter at jeg har funnet en annen, men at en vakker dag finner vi nok tilbake til hverandre... Jeg tror jeg har en ting for menn som er totalt blottet for følelser?

Og dessuten tror jeg at jeg er litt schizo med tanke på denne bloggen. Jeg er jo ikke én av to; seriøs eller useriøs.
Dette er jo et av de seriøse innleggene mine. Må jeg virkelig velge én av to, da? Jeg liker og ha alternativer! Kjedelig å sitte i én bås også! Jeg forsyner meg i pose og sekk hvertfall..

Jeg var svært festlig inatt. Sånn jeg-har-bare-drukket-en-halv-flaske-vin-og-fire-øl-festlig.
Etter at jeg har kalt alle for dromedarling, som forøvrig er mitt nye favorittord, og blitt sjekket opp av halve gamlehjemmet som var på pubtur fant jeg ut at jeg i bunn og grunn hadde det festlig selv om jeg tok det usedavnelig rolig!

Og etter mye fundering og oppdagelse av en skriveleif fant jeg ut at det ikke lenger heter vorspiel. Men FORCEspiel. Så hadde jeg det veldig moro med den konklusjonen også.. Man må jo finne sin indre styrke for å klare en aften med alkohol, eller hva? Find your inner force at a forcespiel. Jeg skal seriøst kaste ett skikkelig Star Wars preg på neste forcespiel! Jeg vil være Darth Vader!:D

Jeg lurer på om jeg skal ordne istand en ny liste som hjelper dem på sjekkern. Jeg hadde en fantastisk idé igår, men mistet den. Om noen har funnet den vil jeg gjerne ha den tilbake!! Jeg MÅ begynne og ha med meg notatblokk når jeg er ute.. jeg blir jo genial jo flere hjerneceller som går tapt til alkoholen...  Og da er det så synd at jeg ikke husker noe dagen etter. Nå var jeg riktignok ikke full igår da, men allikevel glemmer jeg ting... Jeg tror jeg har hukommelsestap.

Verden er ond. Jeg vet de så inderlig godt og prøver så godt jeg kan og ikke henge meg opp i alt det fæle. Men noen ting overrasker meg stadig, selv om jeg vet at det kan være hverdagshendelser i de landene det foregår som verst.
Bibi Aisha er ei ung jene som er offer for råskapen i et land der kvinner ikke har rettigheter.

Hun ble giftet bort som barn. Ble giftet bort til et liv der hun måtte gå gjennom mishandling i 7 år av sin manns familie... Hun hadde fått nok og bestemte seg for å rømme, noe som ikke blir særlig godt motatt i disse landene - noe som kan bety dødsstraff. Står ikke Taliban for det, så gjør ektemannen det.

Straffen var et skamfert ansikt. Hun fikk kuttet av nese og ører. Hun besvimte i en pøl av blod og skulle der bli liggende for å dø.
Hun kom til bevissthet og klarte og komme seg til bestefaren sitt hus der hun fikk hjelp.

Jeg blir stadig overrasket over at noen kan tillate seg og gjøre slike handlinger mot et annet menneske. Et som er uskyldiig, som kun vil komme seg vekk fra et farlig hjem. At noen kan være så lite verdt. Og dette er noe som foregår den dag i dag. 
Bibi er bare et ansikt på mange andre kvinner som må lide. Kvinner som blir mishandlet, får ødelagt sitt utseende av menn som ser på dem som sin gjenstand. Det er fryktelig.

Men historien har ført med seg at hun har muligheten til og få en ny nese, et nytt ansikt. Bli vakker igjen. Noen sår kan heldigvis repareres. Jeg beundrer henne også for og stå fram, så vi ser hvordan kvinner i andre land har det. Flere grufulle handlinger blir også begått mot kvinner. De blir også angripet med syre, for at ingen andre menn skal ville ha dem. Fordi da tilhører de alltid denne ene mannen. Men det har også skjedd i vår verdensdel, et eksempel er tilfellet med Katie Piper (trykk på navnet).

Jeg beundrer dem som tør og vise ansiktet sitt, og som tør og stå opp og fram med det de har vært gjennom. Opplyse oss andre. Jeg håper virkelig at flere kan få opp øynene, og at våre og andre lands styrker i disse landene kan bidra med og gi et sunnere syn på kvinner. At ikke kvinner er gjenstander som er der kun for en manns dominans.  Mennesker har rettigheter, alle mennesker. Men det er ikke bare-bare og opprettholde dem i iverdenen vi lever i den dag i dag...

Hvem i hele verden er det som faktisk gifter seg på Ullared!?!? Kan ikke være riktig vel bevarte de menneskene som kommer opp med slike påfunn.. Kjære vene!
Om noen så mye hadde foreslått noe sånt til meg hadde jeg sett på det som gyldig grunn til drap. Sinnsyk i gjerningsøyeblikket... Og jeg som er livredd for den dagen jeg blir fridd til, om det noe gang skjer da selvfølgelig. Noe sier meg at jeg har skremt unna meg alle menn...?

Og forresten. Er det bare jeg som ikke helt fatter hvorfor noen mennesker syter og bærer seg over at de må sove alene etter og ha sett en skummel film?
Kan dere ikke bare la vær, eller gå rett på sak? #hauga som jeg skriver på Twitter. Det er ikke noen grunn til å syte når man har sett en film i god viten om at man ikke tør å sove alene etter titten. Slutt og skap dere så...
Med det sagt trenger jeg faktisk en partner til å se film med! Jeg skulle hatt sett sett "IT" ihvertfall fem år nå.. Men akkurat det tør jeg ikke! Tror jeg må ha psyisk støtte en uke etter også. Men jeg må se den filmen, bare må. Selv om jeg driter ut meg av den klovnen der. Kaaaanskje jeg får litt bedre inntrykk av den nå som jeg ikke er barn mer. Evige arr etter jeg så den filmen da jeg var ung og skjør. Interessert i å være støttekontakt under og etter filmen?? Holla at me!
Det er jo noen krav også selvfølgelig:
*Ikke tving meg til å se om jeg ikke vil
*Det kan hende jeg sovner, la meg være. Ellers kan jeg få likhetstrekk med Pennywise.
*Må være tilgjengelig døgnet rundt til jeg finner ut at jeg klarer meg selv og det ikke dukker opp skumle klovner.
*Ikke spøk med meg. 
*Er du mannebein er det jo selvfølgelig en fin fordel, men er jo ingen tvang.

Se! Jeg forbereder meg faktisk til en film jeg ikke tør å se, jeg da. Idé til dere som klager så på dette emnet, skaff dere en støttekontakt dere også.. kan jo være kjekt og ha.

Note to self: Trenger forresten hjelp med og oppnå normal døgnrytme igjen. Finner den ikke igjen..?